Fat shaming

Fat shaming faller innenfor kategorien body shaming og handler altså om sosial og samfunnspåført skam over å være tjukk, ha fett osv. Body shaming handler om å påføre noen en følelse av skam over å ha den kroppen de har, den kroppen de er født med. At den på noen som helst måte skal pirkes på, kommenteres, forbedres, ikke være god nok som den er.

Body shaming er dessverre vanligere en vi tror, og fat-shaming er over alt. Det har alltid påvirket meg uten at jeg har vært bevisst på hva det egentlig er. Det har vært en evig vedvarende og dominerende følelse av at jeg skylder verden en unnskyldning, og en forklaring, spesielt den stakkaren som må sitte ved siden av meg på bussen.

Hvordan skulle den samtalen gått liksom?

”Du, sorry altså! Jeg vet jeg gjør det litt trangt her, men jeg jobber med det. Jeg har slutta helt å spise sjokolade, jeg lover! Hehe, neste gang du må sitte vedsiden av meg er det kanskje litt bedre plass hehehe…. Heheh… heeeehh.. Sorry!”

På bussen.
På flyet.
Når jeg spiser mat.
Når jeg kjøper mat.
Når jeg trener.
Går opp en bakke. Osv.
Dette er en helt fiktiv samtale som jeg har hatt inni hodet mitt ca 430 ganger. Og om du tror at jeg noen ganger føler meg litt paranoid så er svaret ja! Hvor faen kommer det fra?

Holdningene i samfunnet kan oppleves både konkret og mer diffuse. Jeg har mottatt denne formidlingen på tusen ulike måter, jeg er ikke paranoid. Jeg har fått det fortalt, jeg har hørt det i spøker, sett det gjennom blikk, lest det på nettet, i aviser, sett det på tv. Jeg er ikke paranoid.

Linken til ”helse” er alltid en faktor. Og jeg putter ”helse” i hermetegn for det er ikke egentlig helse vi prater om. Helse er omfattende, den er både psykisk og fysisk og den er mye mer en vi kan se. Og den skal bare alltid være en jævla faktor. Kan ikke ei tjukk jente bare få være glad i den tjukke magen sin og cellulittene sine uten å ta inn over seg en konstant dødsangst fordi NÅ får du diabetes og hjertesvikt!

Nei jeg får ikke lov til det, føler jeg. Fordi hver gang(nesten) noen gjør et forsøk på å normalisere eller feire en kropp som ikke ser ut som Gigi Hadid er det en liten dritt som skal påpeke at ”det er usunt”
”Det er ikke bra altså å være så tjukk, du kan dø av det! ”
”Ikke ment som kritikk altså, men det er ikke sunt å ha cellulitter.”
”Det er ikke akkurat et godt forbilde med noen som er så usunne.”

Så ja jeg vil påstå at dette er fatshaming, for spørsmålet var aldri ”Er dette sunt?”
”Dere, skal vi ta en fysiologisk analyse av denne kroppen med all vår allmennmedisinske ekspertise?”
NEI!
SÅ SLUTT MED DET!

16295729_10154762237686900_1569020632_n

Å konstant konstant konstant hele tiden alllltiiid overøse mennesker med uønskede meninger og råd er å påføre dem samfunnsskam. Den gangen hun, han eller jeg spør om din mening rundt om jeg er sunn eller ikke, da og kun da, kan du komme med din mening. Ikke før og ikke etter.

Så takk til dere i kommentarfeltene som ikke bare kan la noen føle seg bra i 5 minutter, og takk til dagbladet som har gjort meg om til en vandrende postergirl for ”fedmeepidemien” som de har kalt det.

60159909
Bildet er Dagbladets eget og illustrerer forsider hvor de har hatt fokus på kropp, helse, slanking og fedme.

Dagbladet fikk gullbarbie 2015, en pris for å være best på å få ungdom til å føle seg verst. Jeg syntes det var fortjent. Du kan lese om det her i dagbladets egen takketale.

 

Mye av skammen rammer enkeltindivider gjennom blant annet måten vi hyller vekttap og er veldig ukritiske til hvordan dette vekttapet oppnås. Målet forherliger middelet.
Så selvhat er innafor.
Sulting.
Dødsangst.
Spiseforstyrrelser.
Trening.
Operasjoner.
Skam.
Alt dette er helt flott, for du ser jo så bra ut nå! Bra for deg! Såååhh flink du er! Omg du har blitt så tynn!! Elsker denne nye deg, du ser fab ut!

Vekttap er hard jobbing, drithard!! Og de som gjør det fortjener all mulig creds, respekt og oppbacking.
MEN jeg personlig klarer ikke å stå i at det alltid er ”min” kropp som pryder før bildene. Og det er kroppen ingen vil ha, som ingen ser verdi i, som alle kvitta seg med til stående applaus. Det er jævla vondt i lengden.
Og med tanke på alle historiene det finnes om ulykkelige jenter på diett, som sulter seg og opererer seg er det veldig tydelig for meg vi ikke hyller sunnhet. Vi hyller tynnhet.

giphy1

Humor er kanskje fat-shamingens største fiende, for skal vi ikke få lov til å le litt? Må du ta det personlig? Osvosv
Humor bringer oss sammen, den validerer samfunnsholdninger på en ”ufarlig” måte, for det hele er jo bare en spøk. Det finnes forskning på dette folkens, humorens rolle. Jeg bare gidder ikke å finne den.
Go google it!

 

Jeg er tjukk og skikkelig bleik, kritthvit! Blir ikke brun om sommeren, ikke litt engang! Hvordan skal jeg ikke ta dette personlig?

16343689_10154762237671900_1742982791_n

Og kan vi slutte med denne ideen om at trening og mat, god mat, vin sjokolade etc er helt uforenelig, for det er ikke sant! Ikke legg intensjoner i andre menneskers aktvitetsnivå eller spisevaner, ikke tro at alle er på diett alltid.  Jeg er så jævlig lei. Jada, det er sikkert hysterisk morsomt(nei), og du tror ikke det er noe big deal. Men veldig veldig sneaky lowkey formidler du en holdning at om man skal være trent nok, fit nok, bra nok, så kan man ikke spise.

Så da kan de som deler disse idiotiske greiene ta seg 5 minutter å skamme seg skikkelig, mens jeg lar være for en gangs skyld.

THANK YOU!

(Alle bildene er fra diverse nettsteder)

Sofasavn

9 måneder etter at jeg flytter til Oslo, da skulle hjemlengselen sette inn!

Jeg digger Oslo, og jeg digger å bo i Oslo. Change is good. Angrer ikke, og jeg kommer ikke til å flytte tilbake til Stavanger med det første. Det er godtvondt å lengte hjem, jeg er heldig som får lengte og reise hjem innimellom, og jeg er heldig som har folk å savne. Når jeg bodde i Stavanger kunne jeg gå ut døra, gå eller kjøre et lite stykke, å deise ned på en sofa i en stue. Jeg savner alle de sofaene.

Jeg savner den hvite sofaen, selv om du egentlig vil ha ny.
Den beige sofaen, som en gang var min.
Den brune sofaen, med alle putene og teppene.
Den grå sofaen, og en god lang prat.
Den røde sofaen, som ikke er der lenger, men jeg savner den veldig allikevel.

Jeg savner sofaene, jeg savner stuene, jeg savner folka.

SÅ det passet utrolig ekstra bra i dag å titte ned i postkasse å finne en pakke, fra mamma.

16358569_10154758048736900_671657820_n
Mamma har sendt meg vottene mine som jeg glemte hjemme. HURRA!

 

Også har jeg brukt litt tid på facetime med hun her flotte i dag.

15310541_10154566831141900_1828746237_n

Det funker overraskende bra å leke via facetime, jeg har fått makeover og mammaens telefon er nå full av kliss som skulle vært på fjeset mitt. Saved by the screen!

 

Det er masse flotte sofaer i Oslo og, som jeg deiser ned i titt og ofte, jeg er veldig gla i en god sofa 😉
Men akkurat nå savner jeg Stavanger veldig, det er godtvondt, og jeg skal snart hjem igjen på besøk ❤

Imens har jeg mimrebilder fra når yndlingskidden tok med seg mammaen sin og stakk innom Oslo før vi dro til Paris. Vi er fine vi!

 

Kjole!

Jeg skal i bryllup!

Jeg skal i bryllup i sommer! Det har jeg visst lenge, og jeg gleder meg ekstremt, men det gikk allikevel nettopp opp for meg at jeg skal i bryllup! Og jeg trenger en ny kjole!!

Det er en big deal!
Ikke bare er dette mitt aller første bryllup, men det er også første anledning til å virkelig pynte meg på veldig veldig lenge. Det er første gang jeg virkelig gleder meg til å pynte meg, ikke sånn ”ut på byen” pynte meg, men virkelig pynte meg!
Jeg har aldri vært skikkelig kjole jente, og det har virket like greit for det har ikke vært så veldig mange kjoler å oppdrive.

Men faen 2017! I år skal jeg ha en kjole! … kanskje til og med to!!

Jeg skal slippe fri min indre rosa prinsesse og la henne gå litt bananas, det har hun jammen fortjent etter så mange år med undertrykkelse og dårlig utvalg!(Blir ikke rosa kjole altså!)

4589855

 

JEG SKAL SHOPPE KJOOOOLEEEEE!!

Det har vært utrolig skummelt å være med på tilstelninger tidligere som har krevd pene klær. Jeg har ikke hatt det.
Det har vært jævla krevende å omfavne min femininitet når det ikke finnes noe uttrykk som passer meg. Jeg er ikke ei jente som springer rundt i skjørt daglig, men det er noe annet å vite at det faktisk ikke er mulig om anledning krever det.
Men i år er det absolutt det! Jeg skal i bryllup og jeg skal ha ny kjole!

Jeg gleder meg så sykt!

Det er jo da også utrolig kjekt at de fine folka jeg kjenner skal gifte seg, jeg er veldig glad for det! Men altså.. Jeg skal kjøpe kjole!!!

Bildene er hentet fra Torrid.com og Asos.com, og jeg skal ikke kjøpe noen av dem. Jeg kan, for de finnes i min størrelse. Det er utrolig kjekt, og ingen selvfølge!!

 

Meg når jeg får kjoler i posten:

spin

…only alot fatter! ❤

Strømpebuksehelvette..

Ganske tilfeldig hadde jeg i månedsskifte november/desember en liten klesrevolusjon. Midt i Paris(hvor for øvrig ingen har hørt om strl 54) oppdaget jeg genserkjoler! Og deretter oppdaget jeg at jeg så ganske smashing ut i dem!

Det er en liten og nevneverdig revolusjon, og det symboliserer i aller høyeste grad en illusjon av typen ”det kan ikke jeg” som jeg, helt selv, har knust og grust, drept og begravd! Go me!

16176490_10154730152756900_46141030_n

VBO
Det som har vært greia er jo dette lille issuet med at jeg ikke er og aldri har vært strømlinjeformet. Aerodynamisk liksom. Det er ikke egentlig et problem, fordi jeg er et menneske og ikke en fugl, men det virker ikke alltid helt som om den øvrige menneskeheten har skjønt at evolusjonen ikke går den veien. Så derfor har jeg frem til ganske nylig levd med et noe anstrengt forhold til det som kalles ”visible belly outline”, forkortet til: VBO. Mitt VBO.

Det kommer seg jævlig!

Strømpebukser med bismak
Men så var det disse strømpebuksene da. Måtte jo ha det!

De helvettes strømpebuksene som er sjeldnere en trua dyrearter i det fri. Kan ikke bare stikke innom Kiwi å kjøpe med meg Pierre Robert på veien da vettu! I’m too fat for that!
Jeg har god kontroll på hva strømpebukser som er tilgjengelige for meg i min størrelse rundt omkring, akkurat som plussize avdelingene var det noe av det første jeg gjorde når jeg kom til Oslo, å finne ut hvor denne jenta får tak i strømpebukser! Og, ladies, zizzi er mitt strømpebuksemekka!
Så krisen var til å ta og føle på når jeg kom ned dit før jul for å kjøpe strømpebukser (ettersom jeg hadde store planer om å bo i genserkjolene mine denne jula) og det var utsolgt!!

(lang historie kort, så har de ikke de samme typene strømpebukser i stavanger, så ja det var fullstendig krise!)

Jeg er iherdig som få, ringte ned hver dag for spørre om de hadde fått inn flere, flaksen var med meg, som ved et mirakel fikk de inn 2 stk av min utvalgte favoritt. Jeg kjøpte selvfølgelig begge. Julen var redda, men bismaken av at strømpebukser ikke er en like stor selvfølgelighet for meg som det er for andre er absolutt tilstede.

Not that kind of strømpebukse!
Jeg har rocka mine genserkjoler julen gjennom med den største selvfølgelighet. Og da passet det fint at det var 10 plussgrader i Stavanger nesten hele ferien min.
Ingen snø der altså.. Da blir det strømpebukse:

Jeg fikk et par komplementer som jeg satt veldig pris på, og ikke mindre en tre små bemerkninger om at jeg skulle hatt en tjukkere/grovere strømpebukse til. Altså et grovere stoff! Bomull eller ull eller noe.. Det hadde vært varmere. Det hadde passet litt bedre til.

Etter den tredje kommentaren på to dager måtte jeg si med litt irritert og streng stemme at:
”Ja! Jeg vet det! Men det finnes ikke. Jeg er enig, men det eksisterer ikke tjukke strømpebukser i noe annet stoff en acryl i min størrelse, så det får jeg faktisk ikke gjort noe med!”

Stakkars mamma visste ikke at jeg hadde fått den kommentaren et par ganger før, og var heller ikke klar over den akutte mangelen på tjukke strømpebukser i min verden.

Sorry mamma!! ❤

Mamma tok den, mamma forstår, mamma er best!
Så ja, nei, det finnes ikke. Ikke i butikk vertfall. Jeg har prøvd og jeg har leita. Og om du trodde det hadde bismak med utsolgte strømpebukser så kan du banne på at det har bismak når det finnes ting jeg vil ha som jeg faktisk ikke får tak i! Men altså, fuck det! Det kommer vell etter hvert. Jeg skal rocke acryl strømpebukser i mellomtiden og gi faen slik som jeg har blitt så utrolig god på 😉

Jeg har bare noe jeg skulle sakt..

Når det kommer til helse, kropp, kroppslig utfoldelse. Evner, kapasitet, styrke, fart, bevegelighet og potensiale.

Du og jeg og vi to har litt bilder oppi hodet vårt om hvordan en person ser ut når den innehar en eller flere av de ovenfor-nevnte egenskapene.

Sannheten ser ikke slik ut.

(obs reklame fra penningtons, men jeg syns budskapet er viktig)

Treningssenter, blogger og reklame serverer oss et bilde av trente gutter og jenter som ser veldig ensformige ut. Dette bildet fester vi til vår indre forestilling av hva det vil si å være trent, sunn, aktiv, frisk og et godt forbilde. Hvordan kan vi ikke det?

Hva dette har gjort med meg er å gi meg en forestilling om at jeg ikke kan være sterk, eller trent. Jeg kan ikke ha god kondis, ever, jeg er ikke bøyelig eller fleksibel og jeg kan ikke bevege meg på den måten for jeg har ikke kroppen til det. Og når jeg tror, så sterkt, at jeg ikke kan gjøre det, da tør jeg heller ikke å prøve.

Og er ikke det bare livets ironi da!

Funfact: I treningstøys-avdelingen på H&M går ca 95% av størrelsene på klærne kun opp til størrelse L..
Så visst du vil trene, må du være tynn fra før av. Eller, tynnere en meg, for jeg får ikke kjøpe treningsklær der! (Da må jeg i plussize avdelingen på nettet!)

Jeg fikk en liten aha opplevelse under sist sommer OL. Da hadde jeg allerede alliert meg med internett, fikk masse positivt input jevnlig, allikevel ble det en liten øyenåpner. For der finnes en utrolig variasjon av kropper og styrke!
Kvinner som er best i sin gren, som vinner gull, som ikke ser ut som plakaten til Elixia…

amanda-bingson-bw

(På bildet: Amanda Bingson)

Der er kvinnene du ikke ser i reklamene, eller bloggene. Og det er synd!
Det er synd fordi vi ikke har en styrkende eller positiv eksponering av kvinner, tjukke kvinner, formfulle kvinner som er i aktivitet eller bevegelse. Vi har ikke et syn på aktive kvinner og jenter som inkluderer mangfoldet av hvordan en trent kropp kan ser ut. Vi har et jævla fucked up syn på hvordan sunne friske kropper ”skal” være.
Kan vi slutte med det?

Jeg merker at det absolutt ikke er nødvendig engang, å inkludere et bilde som kan illustrere hva jeg mener, når jeg sier reklame, treningssenter og fitness blogg.  Jeg tror vi vet veldig godt hva jeg sikter til..
Og med det bildet konstant i bakhodet blir gapet veldig stort mellom der jeg er, og der jeg ”burde” være. Det blir urealistisk stort, og jeg kan egentlig bare gi opp for jeg kommer meg aldri dit jeg ”burde” være.

Men la oss få litt klarhet i dette, for jeg burde aldri være der. Min kropp burde aldri være der, den er ikke skapt for det. Problemet ligger i at jeg aldri, for faen, skulle gått rundt å trodd at jeg burde vært der heller!

Kan vi det minste får litt goddamned variasjon??

Sånn at jeg kunne fått sett alle måtene kroppen min kan være sterk på, alle måtene kroppen min kan bevege seg på. Slik at jeg kunne få slippe å tenke at kroppen min var en hindring, men heller full av potensiale og evner.

Det faller som så veldig mye annet tilbake på mangelen av representasjon.

Fortsettelse kommer til å følge, i mellomtiden var denne artikkelen fin!

Kroppspositivitet og fitness, en begrepsavklaring.

Jeg liker ikke når fitnessblogger utgir seg for å være kroppspositive, for det er tull. Jeg kan da forstå at de gjør det, kroppspositivitet er et nytt, spennende og potensielt trendy begrep, det vil utvide lesergruppen, gi flere likes eller whatever. Business is business. Men jeg blir så sur når de tar begrepet mitt, som jeg fant helt av meg selv, som jeg jobbet mange år med å forstå(jobber enda)som jeg har presset til mitt hjerte, som gir meg håp og så forgifter det! Fyller det med piss, slik at jeg igjen får høre av jenter som kanskje innerst inne har veldig lyst å omfavne sine egne kropper og være ubetinget gla i seg selv og andre, at; SE en kroppspositiv blogg! Den var jammen kjekk for det å være kroppspositiv må jo være å bli en bedre versjon av seg selv?? Og med dette mener bloggen: en bedre trent versjon av seg selv..

COME ON PEOPLE!!

Og ikke kom her og si at ”jammen dette er kroppspositivitet for meg, og det er jo individuelt!” Jada, det er individuelt, og det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for meg. Og la meg gjøre det klinkende klart at om du mener at denne fitness/kostholds/helse bloggen er greia for deg og gir deg masse positivt i livet og hverdagen, så er det flott det! Go you! …. Men det gjør ikke bloggen kroppspositiv! Og det gir ikke bloggen lov eller rett til å ta dette utrykket å fylle det med tips til livsstilsendringer, sukkerfrie oppskrifter, og treningsveiledning. Du følger ikke en kroppspositiv blogg, du følger en fitnessblogg. Og om du ønsker å følge en fitnessblogg så gjør du det, og det skal jeg og alle andre bare respektere… Men det er fortsatt en fitnessblogg!

Own your shit!

En kroppspositiv tenkemåte krever blant annet at du utvider perspektivet ditt når det kommer til begrepene ”sunnhet” og ”helse”, det krever også at du klarer å se det ganske store skille mellom et individs fysiske helse og helhetlige verdi som menneske. Og at alle kropper er bra kropper helt uavhengig av størrelse, vekt, helsetilstand eller utseende.

Det kan absolutt være vanskelig for utrente øyne å se skille mellom de to, i vår kultur og i vårt samfunn ser vi på trening som noe av det mest helsefremmende man kan foreta seg. Det oppfordres i øst og i vest. Vi forbinder tynne kropper med sunne kropper, selv om dette absolutt ikke alltid er tilfelle.

Tynn kropp = sunn kropp

Sunn kropp= verdifull kropp

Vi tenker slik at når vi har en sunn kropp og holder kroppen vår sunn gjør vi en positiv gjerning for kroppen vår. Og vårt mest konkrete forhold til sunnhet og sunnhetsfremmende gjerninger er nettopp trening og kosthold.(Det er her SATS og Elixia tjener sine milliarder)

celebrity-gifs-brad-pitt-workout

Et voila! Løgnen om kroppspositivitet er født!

Slik har også tynne kropper fått størst sosial status og verdi i samfunnet. Fitnessbloggene bidrar til å opprettholde denne illusjonen, blandt annet fordi de aller fleste trenings og fitnessblogger ikke fremmer et kroppslig mangfold når de sprer om seg med sunnhetens gode ord og budskap. Det er flott at det finnes mange gode og varierte kilder for deg som søker inspirasjon på de aktuelle områdene, men la oss være så snill å kalle en spade for en spade. It is what it is.
På grunn av dette veldig diffuse skille mellom kropp, trening, helse, verdi, og selvbilde er det lett å selge det ene som det andre.
Men på lik linje som at en strikkeblogg ikke er det samme som en sminkeblogg, er ikke fitness/helse/kosthold og kroppspositivitet samme greie. Du kan fint sitte hjemme i sofaen å strikke mariusgenser med highlighter og brows on fleek, men det er ikke det samme og de to er likeverdige interesser uavhengige av hverandre.
Du kan fint omfavne kroppspositivitetens budskap og elske jogging, men du må ikke jogge for å være kroppspositiv og visa versa.
Det er derfor det er så skummelt for meg når fitness, helse og kosthold blir en representasjon av kroppspositivitet. Det kan plutselig bli en ganske skummel blindvei på en sti som er krevende nok å navigere i utgangspunktet.

tumblr_mz3v1xg71t1rdfgw4o4_r1_250

Jeg tror vi alle er bedre tjent om vi klarer å opprettholde dette skille og anerkjenne hvor interessene og behovene våre egentlig ligger, og å respektere hverandre fullverdig for det. Jeg trenger ikke fitness i livet mitt nå, jeg trenger å være(og å få være) tjukk og glad og vakker, fornøyd og akseptert. Om den dagen kommer at mine personlige mål og behov endrer seg skal det ikke være noen tvil, og om det er det håper jeg at noen gir beskjed høyt og tydelig slik at jeg ikke risikerer å forvirre noen som søkte noe annet en det jeg hadde tenkt å gi.

One more time for the people in the back:

(Video fra Bustle med kroppsaktivist Marie Southard Ospina)

2017 yo!

Kan du fatte å begripe at jeg ikke har et eneste nyttårsforsett? Its so crazy!
Men..
Hva skal jeg med det?  Jeg er jo perfekt!

LOL!

Neida, joda, neida, hehe…
Jeg lager meg ikke nyttårsforsetter, det har absolutt ingen funksjon for meg. Jeg sluttet med det tidlig i tenårene vil jeg påstå. Det er mulig jeg har uttalt noen sånne halvhjerta nyttårsforsett etter det, men det har nok helst vært for den sosiale tilhørighets skyld.

Det er ikke sånn at jeg ikke har mål, ting jeg ønsker å oppnå, for jeg har masse av de! Jeg bare trenger virkelig ikke noe startskudd eller mållinje som legges av noen andre en meg selv. Jeg synes også at det å finne på et nyttårsforsett ofte virker som en jakt på det uperfekte i seg selv, en feil som skal rettes opp. ”Dette er ikke godt nok, så det skal jeg ta tak i, det skal fikses i 2017, så til 2018 er jeg nok perfekt!” Jepp…

Og om man ikke kommer på noe akkurat der og da, så er det jo alltid klassikerne:
-slutte å røyke
-Slutte å snuse
-Spise mindre drit
-Gå ned noen kilo
-Trene mer
-Bli sunnere
-Lage mer mat fra bunn
+
+
+

For meg henger det også en liten sky av ”du kommer ikke til å klare dette” rundt nyttårsforsetter. Jeg smaker veldig fort på det at jeg nå setter meg et mål som jeg ikke kommer til å nå. Instant fail. Det er ikke noe god følelse, det er ikke en følelse jeg tjener på eller vokser på. Det gjør meg ikke noe godt å sette meg selv i den situasjonen, så da lar jeg heller være.

Altså nesten ingen kommer vell i mål med nyttårsforsettet sitt?!! INGEN! Bortsett fra de som gjorde det, som klarte det. Og de blir så jævla ulidelige å være rundt på nyttår, for de klarte det jo!! Det som ingen andre klarer! Og de holder jo aaaldri kjeft om det! Jeg flirer litt når jeg skriver dette, for det er jo sant! Kjendisen på nyttårsfesten er hun eller han som klarte nyttårsforsettet de satte seg i fjor. And it aint gonna be me..!

 

giphy

 

Nyttårsforsetter er ikke for meg. Det jeg vil gjøre og de tingene jeg vil oppnå er helt opp til meg selv, og jeg gjør det når det passer for meg. OG holy damn jeg har gjort så mye bra, og jeg har klart så masse de siste årene. Jeg har kommet så langt, og jeg er så utrolig stolt over meg selv!! Og det best er at det har ikke krevd et eneste nyttårsforsett!

fireworks-animated-gif-transparent

Utsettelse lenge leve!

Godt nyttår og sånnt!!!

Innkjøringen til jul dette året har vært hektisk! Paris-jobb-julegavehandling-stavanger-karmøy-venner-familie. Busy life! ❤

Pakket ut av Paris-kofferten for så å pakke ned igjen og reise hjem til Stavanger til jul. Jeg trosset både omgangssyke og hull i strømpebuksen og kom meg hjem til slutt, har hatt en lang juleferie. Travelt blir det unektelig når jeg bor i Oslo og mange av mine nærmeste holder til i Stavanger området, rekker nesten over alle når jeg kommer hjem 😉
Hoppet på et fly tilbake til Oslo og har vært på jobb ever since, haha!

På blogge fronten har det stått litt stille. Det er ikke utelukkende fordi det har vært travelt, selv om jeg har veldig lyst å bare skylde på det å bare bli ferdig med det. Hadde jeg virkelig satt meg ned for å bearbeide alle inntrykkene så kunne det kanskje kommet noe vettugt ut av det tidligere, men her er jeg nå i 2017, lets do this!

Jeg har vegret meg for å skrive noe julerelatert, vegret meg helt jævlig. For til tross for en trivelig julefeiring er det mye, både nytt og gammelt, som jeg har lagt ekstra merke til denne julen, jeg har tenkt mye selv om jeg har prøvd å la være, og jeg har ikke klart å skrive om verken det ene eller det andre.

Det virker ufattelig ugenuint å skrive et hyggelig lite blogginnlegg å ønske alle en god jul når det jeg egentlig går å tenker mest på er alle de dumme vitsene folk slår av rundt middagsbordet.
Jeg klarte ikke å finne på noe lystig å skrive om denne romjulen fordi jeg irriterte meg litt for mye over alle de utrolig ukreative nyttårsforsettene, mens jeg stålsatte meg for slankereklamebølgen i januar.

Så jeg dyttet det vekk, jeg utsatte og dyttet det lengre bort. Skiftet fokus, det funka litt. Jeg orker ikke å dvele ved det, vi vet alle at jeg sikkert kunne skrevet side opp og side ned. Det hadde blitt surt og jeg hadde blitt sur, lets not go there.

Julens evige ironi ble litt for mye å fordype seg i denne gang, det er ok. Jeg slipper. Jeg har sluppet det. Istedenfor å dvele har jeg har kost meg med familie og venner, jeg har feiret og ikke tenkt så alt for mye, det har vært digg!

Utsettelse lenge leve!