Folk som stirrer

Det er to ting jeg må venne meg til når sommeren nærmere seg og det blir varmere i været. Den ene er edderkoppene som plutselig titter frem, springer over gulvet og forsvinner bak hylla.
Det er ett år siden sist og jeg trenger litt tilvenning her altså.

Om en måneds tid fanger jeg dem opp som ingenting. I august kunne jeg sikkert holdt dem i hendene. Men akkurat nå er jeg fornøyd med at jeg skvetter litt mindre hver gang jeg ser dem.

🕷🕷🕷🕷🕷🕷🕷

Den andre, er alle menneskene som stirrer. På meg.

Jeg sa det til venninna mi i fjor ”De stirrer, når jeg går med denne toppen stirrer folk på magen min” Hun avfeide det, vi avfeide det, jeg var litt for selvbevisst.
Innbiller meg ting, tar alt til meg.
Usikker.

Det kan være jævla tøfft å gå sommeren i møte med en tjukk kropp. Det å plutselig skulle ha på seg mindre klær, mindre dekkende klær, tettsittende klær. Shorts, skjørt, topper. Våren er stappet full av slankereklamer, evige diskusjoner rundt SK2017, feriereklamer, solkremreklamer, badetøysreklamer og i alle er det ei hvit slank blond dame som gir underbevisstheten min noen veldig tydelige signaler.

Jeg syns vell det er litt viktig å anerkjenne at ting kan være vanskelige. For vi prater jo ikke om det. Det er også viktige å adressere de tusen millionene av små ting som gjør det vanskelig, for når jeg får plassert skylda der den hører hjemme slipper jeg å drasse rundt på den selv. Empowerment!

💪

Så er det de som stirrer da. Jeg har vært travel dette vinterhalvåret, der andre har kvittet seg med ”julefettet” har jeg kvittet meg med selvbevissthet og usikkerhet. Jeg er, og har blitt, ufattelig komfortabel med og i kroppen min, med og uten klær.  Så når jeg denne sommeren legger tjukke gensere hjemme, og viser mer hud, mer former, mer valker osv, er jeg over hodet ikke i tvil om at det som faktisk skjer nå, er at folk plutselig stirrer.

👁👁👁

Når jeg går i shorts stirrer de på lårene min.
I skjørt stirrer de på rumpa mi.
I singletter stirrer de på armene mine.
I annet tettsittende tøy stirrer de på magen min.

Det skjer like plutselig som edderkoppene, og det er i denne kontrasten jeg merker det på kroppen, alle de bittesmå blikkene. Blikk som alltid treffer samme sted, alltid blir noen millisekunder lenger en hva som er naturlig De var ikke der før, de har ikke vært der på lenge, jeg trenger litt tilvenning.

I det store og det hele er det helt ok, I get it, jeg stirrer også. Kikker litt lenger en jeg burde på folk. Hun med rosa hår, andre mennesker som skiller seg litt ut osv. Det er i bunn og grunn en veldig menneskelig greie.
Poenget er at det skjer.
Poenget er at det ikke er noe jeg innbiller meg, og det er ikke min feil.

Når det er sagt;

De over 45 er absolutt værst, de glor, åpenlyst. De glor, lenge. Jeg merket at de glor på meg og jeg ser at de glor på andre. Jeg ser at de rynker på nesa, rister litt på hodet, himler med øynene. Dama på t-banen som ikke klarte å feste blikket andre steder en på meg. Kikka meg opp og ned uten å late som om hun gjorde noe annet. Like sjokkert hver gang jeg møtte blikke hennes.
🙄
T-bane turen fra Forskningsparken til Storo har aldri tatt så lang tid.

Jeg har lært at de som glor til slutt som regel kikker opp mot fjeset mitt, og da skal de møte øynene mine.
Du ser meg og du skal vite, at jeg vet, at du.. du stirra. Og det er ditt problem.

Mic- drop! 🎤💥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s