Jeg har testet strømpebukse

Som noen kanskje har fått med seg har jeg tidligere skrevet om den akutte mangelen på strømpebukser i min plussize verden. Jeg er plussize, bruker store størrelser og jeg sliter med å få tak i strømpebukser. I perioder er det faen ikke å oppdrive. Jeg har også skrytt Zizzi opp i skyene for strømpebuksene deres, som jeg står ved for de er helt fantastiske, når de ikke er utsolgt…!!

Det jeg ikke finner dog, er strømpebukser av grovere kvalitet. Tjukke strømpebukser, hverdagsstrømpebukser, gjerne i bomull, ullmix og lignende. Så sto jeg der på Kappahl, glodde litt meningsløst rundt mens jeg ventet på hun som var i prøverommet, tror du ikke jeg finner strømpebukser som går opp til en strl 54..
MY SIZE!
Og tjukke i stoffet da liksom, whaaat??
For å være ærlig så ble jeg ikke fullt så overrasket som jeg ble skeptisk, jeg har nemlig prøvd strømpebukser på Kappahl før. Det er mange år siden og da var de største størrelsene for små, og jeg er samme størrelse nå som jeg var da..

Det er sykt bittert å bruke penger på ting som ikke passer.

Jeg måtte tenke på det litt, men konklusjonen var at 150kr for en strømpebukse ikke var allverdens å tape.

Dommen er som følger

-Den passer(akkurat)
-Stoffet er tjukt og godt
-Den er billig
-Den er tilgjengelig
-Den sitter ikke godt….

Den er fin og sånnt, men jeg kan ikke gå i mer en 20 meter uten å føle at den renner av. Det var så vidt det gikk med en tur på Bunnpris tvers over gata. Og det er ikke fordi den er for stor, den hadde ikke passet i en størrelse mindre. Den bare sitter ikke godt… ikke rundt livet og ikke rundt lårene. Jeg tror denne strømpebuksen kunne fungert under et par shorts som holdt den oppe… Jeg kommer ikke til  kjøpe et par til, men det var da verdt forsøket. Jeg er ikke fullt så bitter denne gangen, Kappahl skal vell ha for forsøket eller noe..

Neste prosjekt blir å teste ut noe fra The Big Tights Company som jeg oppdaget ganske nylig. Jeg håper virkelig å bli positivt overrasket, for hr virker det som de har allverdens av størrelser og variasjoner i tights og strømpebukser! Og jeg både trenger og fortjener et større utvalgt av strømpebukser i livet mitt.

Tjukk.

”Hvordan omtaler du deg selv, hvilket ord bruker du for å beskrive kroppen din?”

Fått det spørsmålet mye i det siste eller?

Jeg må si at jeg syns det er et godt spørsmål, et fint spørsmål. Det ble spurt med respekt, og det var relevant. Når du ikke selv er tjukk og skal prate rundt dette temaet må det til tider føles som et minefelt. Å prate fritt men samtidig prøve å ikke fornærme, å vite hva som er sårt eller ikke, hva er det ok å si, hva er det ok å spørre om. Jeg skjønner jo at vi unngår det, fy faen for en jobb.

Noen velger å referere til seg selv og kroppen sin som ’stor’. Andre bruker ’overvektig’, ’tjukk’, ’feit’, ’rundt’, ’kraftig’, ’brulten’, ’fluffy’ osv inn i uendeligheten.
Noen av disse synonymene opplever jeg at eksisterer fordi mange er redde for mer direkte beskrivende ord. Ord som gjerne har blitt brukt som skjellsord, og har en veldig direkte negativ assosiasjon, både personlig og i samfunnet.

Jeg er tjukk. Jeg referere til meg selv som tjukk. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en tjukk kropp.
Når jeg klarte å skille de negative assosiasjonene fra det ordet ble ordet beskrivende og ikke meningsbærende.
Jeg er tjukk, kroppen min er tjukk. Dette er en beskrivelse av kroppen min. Ingenting annet.

Det var og er utrolig frigjørende å kunne kalle meg tjukk. Etter å ha brukt å mye tid på å gjemme meg fra ordet og de assosiasjonene som ble kasta på meg fra alle kanter. Å ta tilbake ordet føles litt som å ta tilbake makten over det. Litt.

For jeg syns også det er et minefelt. Jeg kan plutselig snuble over følelser jeg ikke visste at lå der, ubehandlede tanker, stigma, sårbarhet. Jeg liker ikke ordet ’overvektig’, men må fortsatt respektere de som velger å bruke det som beskrivelse av seg selv. Vi er forskjellige, vi velger å møte verden på forskjellige måter av forskjellige grunner. Jeg kaller meg selv tjukk, noen ganger med den største selvfølge, men jeg også kan kjenne på at det er vanskelig i noen sammenhenger.

For om jeg i whatever sammenheng referer til meg selv som tjukk i selskap med tynne/tynnere mennesker, hvem av dem kommer da til å si ”du burde ikke snakke negativt om deg selv slik, du er flott” eller bare ”neida du er ikke tjukk, du er fin.” Eller blir det bare mekbart litt stillere mens noen kanskje sender meg det blikket.
Et blikk som om det jeg sier er høyst upassende, som om jeg nettop prompa midt i festlighetene. Sjokkert, undrende, nedlatende, dømmende med et hint av sympati, hater det blikket. Jeg venter på at det skal komme hver eneste gang.

Og om jeg og du, som begge kanskje har tjukke kropper men kanskje egentlig ikke kjenner hverandre, er i samme stue og temaet kommer opp. Er det da greit at jeg kaller meg selv tjukk, for da blir du og automatisk tjukk, og jeg vet ikke om du syns det er greit… For det er ikke sikkert du er der jeg er osv… Skjønner?

Og midt oppi det hele har jeg tatt tilbake dette ordet for meg selv, men opplever fortsatt når andre bruker det om meg at det vrir det seg litt i magen. Jeg mister kontrollen, noen andre har makten over ordet. Jeg er sårbar igjen. Det kommer til å ta en livstid å bli kvitt den reaksjonen.

Et minefelt, et gjensidig minefelt. Og i dette gjensidige minefeltet er spørsmål som dette velkomne. De aller fleste spørsmål er velkomne, for den mest effektive måten å desarmere disse minene på er å spørre. Og om jeg ikke har svarene så har jeg da i det minste noe å tenke på til neste gang.

Så om du lurte, så er jeg tjukk ✌️