Dokumentaren

En eller annen gang i høst, om alt går etter planen, slippes en dokumentar. Det er en dokumentar som følger 4 jenter i Norge, Sverige og Danmark og tar for seg deres forhold til egen kropp og deres forskjellige former for aktivisme. Og guess what?? Jeg er en av dem!

Jeg ble kontaktet for over 1 år siden, bloggen min hadde tydeligvis kommet seg helt til Danmark. Ei søt dame ved navn Louise var i andre enden, hun hadde jobbet med å lage film i 20 år, og nå var det altså kropp som gjaldt.

I begynnelsen var det research, de ville utforske mitt perspektiv og min historie, mine opplevelser og tankene jeg gjorde meg rundt å være tjukk og å drive med min lille ”aktivisme”. Etter hvert kom Louise fra Danmark for å møte meg på en kafe i Nydalen, da begynte jeg å skjønne at dette var på alvor.

IMG_1483

IMG_1929

Det er altså en dansk produksjon, de har kommet innom Oslo med jevne mellomrom for å filme og intervjue, alt fra helt hverdagslige ting til hyttetur, 30 årsdag og nakenbading på Hvaler(yes I said it!)

Vi er 4 jenter, jeg kjenner dem ikke, har så vidt møtt Wilde som også bor i Oslo. Vi har alle til felles at vi har tjukke kropper og driver med forskjellige former for aktivisme på forskjeller måter og i forskjellige medium. 4 jenter med forskjellig oppvekst og bakgrunn, forskjellig nasjonalitet, og her sitter vi allikevel med så mye til felles.

 

Vi har fortsatt litt filming igjen, og jeg er så spent på resultatet! Foreløpig har dette vært en utrolig opplevelse med masse følelser og mange opplevelser. Det er sykt skummelt å gi fra seg kontrollen til noen andre, både kontrollen over kameraet og kontrollen over hvordan det ferdige produktet blir, men Louise og Louise(stemmer det, dobbel Louise) er utrolig dyktige og jeg stoler virkelig på deres visjon og erfaring som dokumentarfilm skapere. Og om det ikke var klart for dere enda så trenger jeg tydeligvis helt enorme mengder oppmerksomhet.

Jeg vet enda ikke hvor det blir mulig å se denne i Norge når tiden kommer, men, holder selvfølgelig alle oppdatert, When I know, you’ll know! ❤

 

IMG_0403

 

IMG_1948

#Moteforalle

Greia er den, H&M sier de faser ut + size avdelingene sine til fordel for andre «spennende» kolleksjoner. Lindex skulle integrere sin + size avdeling inn i vanlig avdeling, noe som i teorien er veldig fint, men i praksis sitter jeg med en overveldende følelse av at utvalget har sunket, for meg. Jeg er ikke i Kappahls målgruppe. Egne + size butikker er dyre.
Kjøp av klær over nett blir også fort dyrt, mange av dem er ikke Norske og dermed blir tollen du må betale i tillegg ganske heftig.

Jeg er tydeligvis ikke den eneste som reagerer, ikke den eneste som syns dette er kjipt, og da vi samlet oss for å demonstrere 26 Mai ble jeg klar over hvor mange dette faktisk gjaldt.

Vi gikk under parolen #Moteforalle, ledet av Nastaran og Carina/Fet, men fattet, som gjorde en suveren jobb i front med ropert og engasjement!

Appeller ble holdt, blant annet på vegne av de høy, en problemstilling jeg ikke var klar over på forhånd. Vi snakker strømpebukser som stopper midt på låra og bukser som aldri rekker ned til anklene.
Vi er så mange som faller utenfor «normen», hva er det som skjer?
Hvor mye kan butikker som H&M egentlig tjene på å fase oss ut? Hvorfor er det slik??

Frustrasjonene er til å ta og føle på, men i bunn hos meg ligger en ganske reel frykt. Jeg er dritredd for å plutselig våkne og være tilbake på videregående, i hettegensere og bukser som ikke egentlig sitter på noen som helst måte. Å en gang i året snuble over noe som var fint, noe som var meg. Bruke det ene plagget som besatt, slite det ut på rekord tid, og igjen ikke ha noe.
Følelsen av å konstant være utilpass, uadekvat og utenfor.

Du kan kalle det et i-lands problem, men det er et problem. Det er et problem som har rot i verdisynet vårt, hvor en trivielt det høres ut på overflaten. Verdisynet som tillater at enkeltindivider blir uglesett og selv må bære skammen av å ikke passe inn, fordi vi ikke selger.
Høye, lave, tykke, tynne.

Jeg kjenner på frykten for å bli kastet 15 år tilbake i tid, fordi jeg og kroppen min ikke er ønsket som en del av samfunnet i 2018. Fordi H&M ønsker å fase meg ut, fordi det ikke finnes adekvate klestilbud for mennesker som eksisterer med kroppene sine på ytterkanten av «normen».
Hva skal vi gjøre da? Vi finnes jo!

Men på lørdag 26 Mai fikk jeg også kjenne på hvor utrolig heldig jeg er.
Jeg møtte ikke opp alene i et demonstrasjonstog (som jeg var dritnervøs for å delta i!) jeg møtte omringet av mine beste venner.

Mine venner kan ikke sies å ha de samme utfordringene som meg når det kommer til utvalgt av klær. Allikevel, de stiller opp, går i tog, roper høyt, flekker av seg klær og tar på svart søppelsekk(som jeg ikke turte!), i ren solidaritet for meg! Hvem er så heldig? Hvem har sånne venner?

Og det er en nydelig tanke, at om det faktisk blir slik at klær for + size litt etter litt forsvinner, og jeg ender opp med å måtte gå i striesekker og søppelposer, da kan jeg trøste meg med at mine venner, de går med meg ❤

Hobbybloggeren

«Ja, jeg skriver en blogg skjønner du, litt sånn innimellom»

«Åå hva skriver du om da?»

Hvorfor syns jeg dette spørsmålet er så kleint? Hvorfor syns jeg det er så utrolig kleint å svare på hva jeg egentlig tenker og engasjerer meg i?

Jeg har aldri tenkt på meg selv som et menneske med noe hobby, når folk spør meg hva jeg liker å gjøre på fritiden føler jeg meg som verdens mest uinteressante menneske. «Tjaa.. henge med venner… gå en tur iblandt….. trener litt innimellom… »  Hva gjør jeg egentlig med livet mitt liksom???
Jeg syns at denne bloggen og den tiden jeg ellers bruker på å lese andre blogger og samfunns-synsere, på å videreutvikle perspektivet og meningene min, burde talt som en hobby. Det er jo positivt at jeg er engasjert, jeg bryr meg, jeg har meninger. Det er bare noe med temaet…

Det handler mye om måten jeg blir møtt på, som overhodet ikke er negativ! Men ingen vet helt hvordan de skal ta det, håndtere den informasjonen de får. «Jo, det er jo en slags kroppspositiv blogg hvor jeg skriver mye om hvordan det er å være tjukk fra mitt eget perspektiv.»
«Jaaa, ååå, ok… ok, ja så spennende!»
I det siste har eg også begynt å bruke ordet fett-aksept.. 

Det blir veldig stille.

Jeg er et lett påvirkelig menneske, jeg bryr meg alt for mye, og jeg vil helt ærlig bare at alle skal ha det bra hele tiden. Kall det å være en people pleaser, eller flink pike syndrom.
Det å stå i at mennesker blir litt brydd, eller ikke vet helt hva de skal svare, at stemningen er litt ubehagelig i noen millisekunder, er en jævla utfordring!
Opp med henda de som kan relatere!

Men.. det er jo fint å stadig ha noe å jobbe med da!

«Hei, Marte her! Har blogg. Skriver om kropp og holdninger og om å være tjukk, du vet, hvordan det oppleves liksom… We cool?»

 

Can a girl just be fat, or what?

Never ever, aldri aldri kommer jeg til å skrive et innlegg om hvorfor jeg er tjukk.

Du har ikke krav på vite noe om tjukkheten min. Om fettet mitt, om magen min, rompa, armene eller om lårene mine har et opphav. En begrunnelse. En rettferdiggjøring. En unnskyldning.

Du skal gi langt faen i stoffskiftet mitt, psyken min, oppveksten min, bakgrunnen min. Om jeg mangler selvdisiplin eller bare ikke skjønner hvor tjukk jeg egentlig er. Stopp, slutt, ferdig.

Dette er viktig for meg. Det er viktig for meg å opprettholde at ingen har krav på min historie. Jeg velger selv å dele det jeg gjør, og jeg har ikke en dritt å bevise. Det blir viktigere for meg når jeg ser rundt meg, hører og leser måten jenter omtaler seg selv og kroppene sine på.

En økende andel av jenter omtaler seg selv som kroppspositive, inkluderende, stolte av kroppen sin uansett fasong og størrelse. De skriver om at vi må bli flinkere til å være glad i oss selv akkurat slik vi er, at alle kropper er bra kropper. Og i samme åndedrag begynner de å forklare historien bak kroppen sin, grunnen til hvorfor de er som de er. Fysiske og psykiske utfordringer som førte til at akkurat deres kropp er slik den er, stor, liten, tykk eller tynn.

Ingen skal få ta fra deg historien bak kroppen din, din kompleksitet og individuelle erfaring, den er din å dele eller gjøre hva du vil med.

Men…
Det bekymrer meg at tonen i debatten, i samtalene, i ytringene begynner å gå i en retning hvor tjukke kropper må rettferdiggjøres..

Er det bare meg?
At «elsk deg selv som du er» kommer veldig i kjølvannet av «men jeg er slik fordi :«..» og det da er det ikke min feil at jeg er sånn.»

Men hva med kroppene som bare er tjukke? Hva med de som bare legger på seg, uten tilsynelatende grunn eller logikk. Kroppene som blir tjukkere, jevnt og trutt eller helt plutselig.

Jeg tror ikke intensjonen alltid er å gjemme seg bak en diagnose eller en forklaring når vi snakker om kropp og fett sammen med dette. Jeg tror ofte vi gjør det for å belyse hvor forskjellige vi er og at mange ting har et opphav vi ikke har tenkt over.
Ofte er det ting som er utrolig viktige, ting vi ikke er flinke til å snakke om ellers. Det er fint. Kompleksitet. Liker det!
Men jeg liker ikke når jeg føler at det øvrige samfunnet vil ha en forklaring av meg, at jeg må rettferdiggjøre meg selv på et vis. 

Det slo meg her om dagen at jeg alltid har fått ganske mye mas om å sjekke diverse ting. Veldig ofte stoffskiftet, for der MÅ det jo være noe galt.. Det er ikke det, jeg har sjekka.
Spørsmål om pcos… har ikke det heller.
Hormoner?
Trøstespising?
Latskap?
Hva er grunnen liksom? Alle har jo tydeligvis en grunn til at de har blitt tjukke, er vel ingen som bare blir tjukke?!?!

Så viktig som det er å prate om de tilstandene som fører til at kropper reagerer på ulike måter, så er det like viktig å snakke om de kroppene som bare er tjukke. For per 2018 er jeg ganske sikker på at de aller fleste ikke tenker at det å legge på seg og å bli tjukkere som en del av å bli voksen, å bli eldre, å være i forandring, i utvikling, og å leve. Som noe som skjer naturlig og ofte uten at man har logget inn 30 timer i uka på mcdonalds, eller at noe er alvorlig galt et sted.

Det er kanskje viktig å poengtere at min opplevelse av å være ei tjukk jente i dette samfunnet skiller seg nok fra deg som har en tynnere/slankere kropp. Jeg ser mer, oppfatter mer av presset rundt det å være tynn. Det angår som regel meg eller reflektere tilbake på meg, om aldri så indirekte og subtilt. Og det jeg egentlig vil si med all denne teksten er at jeg er lei av den automatiske forklaringen mange ofte gir om kroppene sine, og som jeg føler at samfunnet krever av meg med jevne mellomrom.

Det er lite plass og synlighet for tjukke kropper som bare er.
Og jeg lover at så mye som folk higer etter å få lov til å fortelle at de har slurva skikkelig med dietten i det siste, eller sliter med et ene eller det andre så er det lett å føle det presset.

Kan jeg bare få eksistere liksom?

Grunnen til at jeg er tjukk eksisterer ikke for deg eller noen andre, og videre rettferdiggjøring av kroppen min skal du bare drite i.

Jeg har testet strømpebukse

Som noen kanskje har fått med seg har jeg tidligere skrevet om den akutte mangelen på strømpebukser i min plussize verden. Jeg er plussize, bruker store størrelser og jeg sliter med å få tak i strømpebukser. I perioder er det faen ikke å oppdrive. Jeg har også skrytt Zizzi opp i skyene for strømpebuksene deres, som jeg står ved for de er helt fantastiske, når de ikke er utsolgt…!!

Det jeg ikke finner dog, er strømpebukser av grovere kvalitet. Tjukke strømpebukser, hverdagsstrømpebukser, gjerne i bomull, ullmix og lignende. Så sto jeg der på Kappahl, glodde litt meningsløst rundt mens jeg ventet på hun som var i prøverommet, tror du ikke jeg finner strømpebukser som går opp til en strl 54..
MY SIZE!
Og tjukke i stoffet da liksom, whaaat??
For å være ærlig så ble jeg ikke fullt så overrasket som jeg ble skeptisk, jeg har nemlig prøvd strømpebukser på Kappahl før. Det er mange år siden og da var de største størrelsene for små, og jeg er samme størrelse nå som jeg var da..

Det er sykt bittert å bruke penger på ting som ikke passer.

Jeg måtte tenke på det litt, men konklusjonen var at 150kr for en strømpebukse ikke var allverdens å tape.

Dommen er som følger

-Den passer(akkurat)
-Stoffet er tjukt og godt
-Den er billig
-Den er tilgjengelig
-Den sitter ikke godt….

Den er fin og sånnt, men jeg kan ikke gå i mer en 20 meter uten å føle at den renner av. Det var så vidt det gikk med en tur på Bunnpris tvers over gata. Og det er ikke fordi den er for stor, den hadde ikke passet i en størrelse mindre. Den bare sitter ikke godt… ikke rundt livet og ikke rundt lårene. Jeg tror denne strømpebuksen kunne fungert under et par shorts som holdt den oppe… Jeg kommer ikke til  kjøpe et par til, men det var da verdt forsøket. Jeg er ikke fullt så bitter denne gangen, Kappahl skal vell ha for forsøket eller noe..

Neste prosjekt blir å teste ut noe fra The Big Tights Company som jeg oppdaget ganske nylig. Jeg håper virkelig å bli positivt overrasket, for hr virker det som de har allverdens av størrelser og variasjoner i tights og strømpebukser! Og jeg både trenger og fortjener et større utvalgt av strømpebukser i livet mitt.

Tjukk.

”Hvordan omtaler du deg selv, hvilket ord bruker du for å beskrive kroppen din?”

Fått det spørsmålet mye i det siste eller?

Jeg må si at jeg syns det er et godt spørsmål, et fint spørsmål. Det ble spurt med respekt, og det var relevant. Når du ikke selv er tjukk og skal prate rundt dette temaet må det til tider føles som et minefelt. Å prate fritt men samtidig prøve å ikke fornærme, å vite hva som er sårt eller ikke, hva er det ok å si, hva er det ok å spørre om. Jeg skjønner jo at vi unngår det, fy faen for en jobb.

Noen velger å referere til seg selv og kroppen sin som ’stor’. Andre bruker ’overvektig’, ’tjukk’, ’feit’, ’rundt’, ’kraftig’, ’brulten’, ’fluffy’ osv inn i uendeligheten.
Noen av disse synonymene opplever jeg at eksisterer fordi mange er redde for mer direkte beskrivende ord. Ord som gjerne har blitt brukt som skjellsord, og har en veldig direkte negativ assosiasjon, både personlig og i samfunnet.

Jeg er tjukk. Jeg referere til meg selv som tjukk. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en tjukk kropp.
Når jeg klarte å skille de negative assosiasjonene fra det ordet ble ordet beskrivende og ikke meningsbærende.
Jeg er tjukk, kroppen min er tjukk. Dette er en beskrivelse av kroppen min. Ingenting annet.

Det var og er utrolig frigjørende å kunne kalle meg tjukk. Etter å ha brukt å mye tid på å gjemme meg fra ordet og de assosiasjonene som ble kasta på meg fra alle kanter. Å ta tilbake ordet føles litt som å ta tilbake makten over det. Litt.

For jeg syns også det er et minefelt. Jeg kan plutselig snuble over følelser jeg ikke visste at lå der, ubehandlede tanker, stigma, sårbarhet. Jeg liker ikke ordet ’overvektig’, men må fortsatt respektere de som velger å bruke det som beskrivelse av seg selv. Vi er forskjellige, vi velger å møte verden på forskjellige måter av forskjellige grunner. Jeg kaller meg selv tjukk, noen ganger med den største selvfølge, men jeg også kan kjenne på at det er vanskelig i noen sammenhenger.

For om jeg i whatever sammenheng referer til meg selv som tjukk i selskap med tynne/tynnere mennesker, hvem av dem kommer da til å si ”du burde ikke snakke negativt om deg selv slik, du er flott” eller bare ”neida du er ikke tjukk, du er fin.” Eller blir det bare mekbart litt stillere mens noen kanskje sender meg det blikket.
Et blikk som om det jeg sier er høyst upassende, som om jeg nettop prompa midt i festlighetene. Sjokkert, undrende, nedlatende, dømmende med et hint av sympati, hater det blikket. Jeg venter på at det skal komme hver eneste gang.

Og om jeg og du, som begge kanskje har tjukke kropper men kanskje egentlig ikke kjenner hverandre, er i samme stue og temaet kommer opp. Er det da greit at jeg kaller meg selv tjukk, for da blir du og automatisk tjukk, og jeg vet ikke om du syns det er greit… For det er ikke sikkert du er der jeg er osv… Skjønner?

Og midt oppi det hele har jeg tatt tilbake dette ordet for meg selv, men opplever fortsatt når andre bruker det om meg at det vrir det seg litt i magen. Jeg mister kontrollen, noen andre har makten over ordet. Jeg er sårbar igjen. Det kommer til å ta en livstid å bli kvitt den reaksjonen.

Et minefelt, et gjensidig minefelt. Og i dette gjensidige minefeltet er spørsmål som dette velkomne. De aller fleste spørsmål er velkomne, for den mest effektive måten å desarmere disse minene på er å spørre. Og om jeg ikke har svarene så har jeg da i det minste noe å tenke på til neste gang.

Så om du lurte, så er jeg tjukk ✌️

Kroppspositivitet som trendfenomen

Jeg er jæææævlig skeptisk til at det har gått «trend» i kroppspositivitet, og mangfold.

Det dukker til stadighet opp reklamer hvor det finnes et mye større mangfold av kropper og kvinnelige utrykk en det har gjort før. Jeg er veldig delt, jeg tenker at dette er jo kjekt, positivt og et skritt i riktig retning. Så tenker jeg også at dette er jo en jævla selvfølge, egentlig. At det å rette opp i at verden er så skakk som den er ikke nødvendigvis bør hylles i øst og vest….?
Til slutt blir jeg bekymret.
Jeg blir bekymret for det er så alt for lett å caste kvinner i forskjellige fasonger i en reklame film, spille på hypen, få applaus, og så faktisk ikke gjøre en dritt med produktene som tilbys.

Det er kjekt, at bredden av kvinner som representeres og føler seg representert utvides. Det er ikke greit at kun gjøres i «kampanjer» og ikke på det jevne. At merker fronter en reklamefilm og når du så klikker deg inn på siden er det fortsatt 98% modeller i størrelse tynn/slank som viser produktene.
Størrelsene går fortsatt kun opp til XL/ strl44, dette er IKKE inklusivt!

Dette er akkurat det samme, det samme som alltid har vært. Hjelper ikke en dritt i praksis. Det koker ned til en hel masse ord uten handling.
Jeg trenger mer, jeg krever mer!
Kan dere PLIS slutte å profittere på at kvinner(og menn) så inderlig ønsker en forandring, ikke gi oss kampanjer som er døgnfluer, gi oss noe holdbart som varer! Gjør en ordentlig forskjell for faen!

Både Change, H&M, og nå sist Kari Traa er eksempler på merker som har kjørt kampanje på kroppspositivitet, kjønnsroller, kroppsutrykk osv. Men om du klikker deg inn på de respektive nettsidene har det omtrent ikke skjedd en dritt. Om noe, er det faktisk ikke nok.
(Ok, KariTraa er ikke så galt, men faen heller, do more!)
Det er ikke nok at kjeder påberoper seg holdningsendrende kampanjer for så å ikke endre noe selv.

Jeg legger ved kampanjevideoene/linker, så kan dere selv evt klikke dere inn på sidene å gjøre dere opp en mening.
Jeg mener vi skal kreve mer, hva mener dere?

KariTraa, Celebrate yourself

Change, Sisterhood by Change

H&M, Ladylike:

 

Og ellers..?

Summer be like, cray cray.
Ser andre bloggere som like dedikert legger ut to innlegg om dagen selv nå om sommeren og jeg bare.. nææ..

Men helt ærlig så har sommeren vært hektisk, har jobba masse og flyttet på meg. Flyttet helt fra Blindern til Nydalen.

✌️

Pakket ned, pakket opp, montert og ryddet. Vasket, flyttet, vasket mer, ryddet enda mer. Nå er det duket for avslappende kvelder hvor tre individer prøver å dele på to sofaer, og litt for få hyller på kjøkkenet. Men fy fader så koselig vi har det ❤

Akkurat nå er jeg imidlertid å finne i mitt lille vestlandsparadis, Skudenes, Karmøy. Vell inneforstått med at vestlandsferie er 70% te-drikking i sofaen mens det regner sidelengs der ute.

#superkoz

Har allikevel rukket å ta mitt første bad i sjøen denne sommeren. Kunne ikke kaste bort de få timene med sol som kom forbi her om dagen.

Det var sykt kaldt, but worth it!

☀️ Sommer ☀️

#9 It’s unsticking your thighs from plastic chairs season

Oslo er varmere en Stavanger, jeg liker meg her ☀️

Vi gikk fra Nydalen til Løkka nedover Akerselva i solen, nydelig dag og en nydelig tur. Jeg var meganervøs, jeg gikk med klær som jeg ikke visste om kom til å fønke i lengden.

Jeg har selvfølgelig brukt antichafebalm på lårene og jeg har på meg en tynn strømpebukse under shortsen(som for øvrig er ca usynlig)
Lifehacks.
Det gikk utrolig bra.

Etter at jeg skrev om Chubrub hører jeg mye mer om at dette er noe som skjer i forskjellig grad med alle som ikke har thighgap, pg det er veldig mange!
Men jeg hørte aldri prat om det før jeg tok det opp selv.

Hverdagsubehageligheter som bryter med illusjonen, vi må prate mer om disse tingene.

Hvordan kropper i bevegelse fra A til B (eller Nydalen til Grunerløkka) ikke ser ut som på bildet. At hverdagen kommer med forskjellige utfordringer til forskjellige kropper, og mange av oss sitter med geniale løsninger.

Så lenge jeg med min kropp er i bevegelse kommer aldri ting til å sitte 100% der det skal.
Du kommer til å se meg hele sommeren mens jeg går å trekker shortsen ned fra skrittet.
✌️
#killinit

❤️