#Moteforalle

Greia er den, H&M sier de faser ut + size avdelingene sine til fordel for andre «spennende» kolleksjoner. Lindex skulle integrere sin + size avdeling inn i vanlig avdeling, noe som i teorien er veldig fint, men i praksis sitter jeg med en overveldende følelse av at utvalget har sunket, for meg. Jeg er ikke i Kappahls målgruppe. Egne + size butikker er dyre.
Kjøp av klær over nett blir også fort dyrt, mange av dem er ikke Norske og dermed blir tollen du må betale i tillegg ganske heftig.

Jeg er tydeligvis ikke den eneste som reagerer, ikke den eneste som syns dette er kjipt, og da vi samlet oss for å demonstrere 26 Mai ble jeg klar over hvor mange dette faktisk gjaldt.

Vi gikk under parolen #Moteforalle, ledet av Nastaran og Carina/Fet, men fattet, som gjorde en suveren jobb i front med ropert og engasjement!

Appeller ble holdt, blant annet på vegne av de høy, en problemstilling jeg ikke var klar over på forhånd. Vi snakker strømpebukser som stopper midt på låra og bukser som aldri rekker ned til anklene.
Vi er så mange som faller utenfor «normen», hva er det som skjer?
Hvor mye kan butikker som H&M egentlig tjene på å fase oss ut? Hvorfor er det slik??

Frustrasjonene er til å ta og føle på, men i bunn hos meg ligger en ganske reel frykt. Jeg er dritredd for å plutselig våkne og være tilbake på videregående, i hettegensere og bukser som ikke egentlig sitter på noen som helst måte. Å en gang i året snuble over noe som var fint, noe som var meg. Bruke det ene plagget som besatt, slite det ut på rekord tid, og igjen ikke ha noe.
Følelsen av å konstant være utilpass, uadekvat og utenfor.

Du kan kalle det et i-lands problem, men det er et problem. Det er et problem som har rot i verdisynet vårt, hvor en trivielt det høres ut på overflaten. Verdisynet som tillater at enkeltindivider blir uglesett og selv må bære skammen av å ikke passe inn, fordi vi ikke selger.
Høye, lave, tykke, tynne.

Jeg kjenner på frykten for å bli kastet 15 år tilbake i tid, fordi jeg og kroppen min ikke er ønsket som en del av samfunnet i 2018. Fordi H&M ønsker å fase meg ut, fordi det ikke finnes adekvate klestilbud for mennesker som eksisterer med kroppene sine på ytterkanten av «normen».
Hva skal vi gjøre da? Vi finnes jo!

Men på lørdag 26 Mai fikk jeg også kjenne på hvor utrolig heldig jeg er.
Jeg møtte ikke opp alene i et demonstrasjonstog (som jeg var dritnervøs for å delta i!) jeg møtte omringet av mine beste venner.

Mine venner kan ikke sies å ha de samme utfordringene som meg når det kommer til utvalgt av klær. Allikevel, de stiller opp, går i tog, roper høyt, flekker av seg klær og tar på svart søppelsekk(som jeg ikke turte!), i ren solidaritet for meg! Hvem er så heldig? Hvem har sånne venner?

Og det er en nydelig tanke, at om det faktisk blir slik at klær for + size litt etter litt forsvinner, og jeg ender opp med å måtte gå i striesekker og søppelposer, da kan jeg trøste meg med at mine venner, de går med meg ❤

Can a girl just be fat, or what?

Never ever, aldri aldri kommer jeg til å skrive et innlegg om hvorfor jeg er tjukk.

Du har ikke krav på vite noe om tjukkheten min. Om fettet mitt, om magen min, rompa, armene eller om lårene mine har et opphav. En begrunnelse. En rettferdiggjøring. En unnskyldning.

Du skal gi langt faen i stoffskiftet mitt, psyken min, oppveksten min, bakgrunnen min. Om jeg mangler selvdisiplin eller bare ikke skjønner hvor tjukk jeg egentlig er. Stopp, slutt, ferdig.

Dette er viktig for meg. Det er viktig for meg å opprettholde at ingen har krav på min historie. Jeg velger selv å dele det jeg gjør, og jeg har ikke en dritt å bevise. Det blir viktigere for meg når jeg ser rundt meg, hører og leser måten jenter omtaler seg selv og kroppene sine på.

En økende andel av jenter omtaler seg selv som kroppspositive, inkluderende, stolte av kroppen sin uansett fasong og størrelse. De skriver om at vi må bli flinkere til å være glad i oss selv akkurat slik vi er, at alle kropper er bra kropper. Og i samme åndedrag begynner de å forklare historien bak kroppen sin, grunnen til hvorfor de er som de er. Fysiske og psykiske utfordringer som førte til at akkurat deres kropp er slik den er, stor, liten, tykk eller tynn.

Ingen skal få ta fra deg historien bak kroppen din, din kompleksitet og individuelle erfaring, den er din å dele eller gjøre hva du vil med.

Men…
Det bekymrer meg at tonen i debatten, i samtalene, i ytringene begynner å gå i en retning hvor tjukke kropper må rettferdiggjøres..

Er det bare meg?
At «elsk deg selv som du er» kommer veldig i kjølvannet av «men jeg er slik fordi :«..» og det da er det ikke min feil at jeg er sånn.»

Men hva med kroppene som bare er tjukke? Hva med de som bare legger på seg, uten tilsynelatende grunn eller logikk. Kroppene som blir tjukkere, jevnt og trutt eller helt plutselig.

Jeg tror ikke intensjonen alltid er å gjemme seg bak en diagnose eller en forklaring når vi snakker om kropp og fett sammen med dette. Jeg tror ofte vi gjør det for å belyse hvor forskjellige vi er og at mange ting har et opphav vi ikke har tenkt over.
Ofte er det ting som er utrolig viktige, ting vi ikke er flinke til å snakke om ellers. Det er fint. Kompleksitet. Liker det!
Men jeg liker ikke når jeg føler at det øvrige samfunnet vil ha en forklaring av meg, at jeg må rettferdiggjøre meg selv på et vis. 

Det slo meg her om dagen at jeg alltid har fått ganske mye mas om å sjekke diverse ting. Veldig ofte stoffskiftet, for der MÅ det jo være noe galt.. Det er ikke det, jeg har sjekka.
Spørsmål om pcos… har ikke det heller.
Hormoner?
Trøstespising?
Latskap?
Hva er grunnen liksom? Alle har jo tydeligvis en grunn til at de har blitt tjukke, er vel ingen som bare blir tjukke?!?!

Så viktig som det er å prate om de tilstandene som fører til at kropper reagerer på ulike måter, så er det like viktig å snakke om de kroppene som bare er tjukke. For per 2018 er jeg ganske sikker på at de aller fleste ikke tenker at det å legge på seg og å bli tjukkere som en del av å bli voksen, å bli eldre, å være i forandring, i utvikling, og å leve. Som noe som skjer naturlig og ofte uten at man har logget inn 30 timer i uka på mcdonalds, eller at noe er alvorlig galt et sted.

Det er kanskje viktig å poengtere at min opplevelse av å være ei tjukk jente i dette samfunnet skiller seg nok fra deg som har en tynnere/slankere kropp. Jeg ser mer, oppfatter mer av presset rundt det å være tynn. Det angår som regel meg eller reflektere tilbake på meg, om aldri så indirekte og subtilt. Og det jeg egentlig vil si med all denne teksten er at jeg er lei av den automatiske forklaringen mange ofte gir om kroppene sine, og som jeg føler at samfunnet krever av meg med jevne mellomrom.

Det er lite plass og synlighet for tjukke kropper som bare er.
Og jeg lover at så mye som folk higer etter å få lov til å fortelle at de har slurva skikkelig med dietten i det siste, eller sliter med et ene eller det andre så er det lett å føle det presset.

Kan jeg bare få eksistere liksom?

Grunnen til at jeg er tjukk eksisterer ikke for deg eller noen andre, og videre rettferdiggjøring av kroppen min skal du bare drite i.

Tjukk.

”Hvordan omtaler du deg selv, hvilket ord bruker du for å beskrive kroppen din?”

Fått det spørsmålet mye i det siste eller?

Jeg må si at jeg syns det er et godt spørsmål, et fint spørsmål. Det ble spurt med respekt, og det var relevant. Når du ikke selv er tjukk og skal prate rundt dette temaet må det til tider føles som et minefelt. Å prate fritt men samtidig prøve å ikke fornærme, å vite hva som er sårt eller ikke, hva er det ok å si, hva er det ok å spørre om. Jeg skjønner jo at vi unngår det, fy faen for en jobb.

Noen velger å referere til seg selv og kroppen sin som ’stor’. Andre bruker ’overvektig’, ’tjukk’, ’feit’, ’rundt’, ’kraftig’, ’brulten’, ’fluffy’ osv inn i uendeligheten.
Noen av disse synonymene opplever jeg at eksisterer fordi mange er redde for mer direkte beskrivende ord. Ord som gjerne har blitt brukt som skjellsord, og har en veldig direkte negativ assosiasjon, både personlig og i samfunnet.

Jeg er tjukk. Jeg referere til meg selv som tjukk. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en tjukk kropp.
Når jeg klarte å skille de negative assosiasjonene fra det ordet ble ordet beskrivende og ikke meningsbærende.
Jeg er tjukk, kroppen min er tjukk. Dette er en beskrivelse av kroppen min. Ingenting annet.

Det var og er utrolig frigjørende å kunne kalle meg tjukk. Etter å ha brukt å mye tid på å gjemme meg fra ordet og de assosiasjonene som ble kasta på meg fra alle kanter. Å ta tilbake ordet føles litt som å ta tilbake makten over det. Litt.

For jeg syns også det er et minefelt. Jeg kan plutselig snuble over følelser jeg ikke visste at lå der, ubehandlede tanker, stigma, sårbarhet. Jeg liker ikke ordet ’overvektig’, men må fortsatt respektere de som velger å bruke det som beskrivelse av seg selv. Vi er forskjellige, vi velger å møte verden på forskjellige måter av forskjellige grunner. Jeg kaller meg selv tjukk, noen ganger med den største selvfølge, men jeg også kan kjenne på at det er vanskelig i noen sammenhenger.

For om jeg i whatever sammenheng referer til meg selv som tjukk i selskap med tynne/tynnere mennesker, hvem av dem kommer da til å si ”du burde ikke snakke negativt om deg selv slik, du er flott” eller bare ”neida du er ikke tjukk, du er fin.” Eller blir det bare mekbart litt stillere mens noen kanskje sender meg det blikket.
Et blikk som om det jeg sier er høyst upassende, som om jeg nettop prompa midt i festlighetene. Sjokkert, undrende, nedlatende, dømmende med et hint av sympati, hater det blikket. Jeg venter på at det skal komme hver eneste gang.

Og om jeg og du, som begge kanskje har tjukke kropper men kanskje egentlig ikke kjenner hverandre, er i samme stue og temaet kommer opp. Er det da greit at jeg kaller meg selv tjukk, for da blir du og automatisk tjukk, og jeg vet ikke om du syns det er greit… For det er ikke sikkert du er der jeg er osv… Skjønner?

Og midt oppi det hele har jeg tatt tilbake dette ordet for meg selv, men opplever fortsatt når andre bruker det om meg at det vrir det seg litt i magen. Jeg mister kontrollen, noen andre har makten over ordet. Jeg er sårbar igjen. Det kommer til å ta en livstid å bli kvitt den reaksjonen.

Et minefelt, et gjensidig minefelt. Og i dette gjensidige minefeltet er spørsmål som dette velkomne. De aller fleste spørsmål er velkomne, for den mest effektive måten å desarmere disse minene på er å spørre. Og om jeg ikke har svarene så har jeg da i det minste noe å tenke på til neste gang.

Så om du lurte, så er jeg tjukk ✌️

Kroppspositivitet som trendfenomen

Jeg er jæææævlig skeptisk til at det har gått «trend» i kroppspositivitet, og mangfold.

Det dukker til stadighet opp reklamer hvor det finnes et mye større mangfold av kropper og kvinnelige utrykk en det har gjort før. Jeg er veldig delt, jeg tenker at dette er jo kjekt, positivt og et skritt i riktig retning. Så tenker jeg også at dette er jo en jævla selvfølge, egentlig. At det å rette opp i at verden er så skakk som den er ikke nødvendigvis bør hylles i øst og vest….?
Til slutt blir jeg bekymret.
Jeg blir bekymret for det er så alt for lett å caste kvinner i forskjellige fasonger i en reklame film, spille på hypen, få applaus, og så faktisk ikke gjøre en dritt med produktene som tilbys.

Det er kjekt, at bredden av kvinner som representeres og føler seg representert utvides. Det er ikke greit at kun gjøres i «kampanjer» og ikke på det jevne. At merker fronter en reklamefilm og når du så klikker deg inn på siden er det fortsatt 98% modeller i størrelse tynn/slank som viser produktene.
Størrelsene går fortsatt kun opp til XL/ strl44, dette er IKKE inklusivt!

Dette er akkurat det samme, det samme som alltid har vært. Hjelper ikke en dritt i praksis. Det koker ned til en hel masse ord uten handling.
Jeg trenger mer, jeg krever mer!
Kan dere PLIS slutte å profittere på at kvinner(og menn) så inderlig ønsker en forandring, ikke gi oss kampanjer som er døgnfluer, gi oss noe holdbart som varer! Gjør en ordentlig forskjell for faen!

Både Change, H&M, og nå sist Kari Traa er eksempler på merker som har kjørt kampanje på kroppspositivitet, kjønnsroller, kroppsutrykk osv. Men om du klikker deg inn på de respektive nettsidene har det omtrent ikke skjedd en dritt. Om noe, er det faktisk ikke nok.
(Ok, KariTraa er ikke så galt, men faen heller, do more!)
Det er ikke nok at kjeder påberoper seg holdningsendrende kampanjer for så å ikke endre noe selv.

Jeg legger ved kampanjevideoene/linker, så kan dere selv evt klikke dere inn på sidene å gjøre dere opp en mening.
Jeg mener vi skal kreve mer, hva mener dere?

KariTraa, Celebrate yourself

Change, Sisterhood by Change

H&M, Ladylike:

 

Folk som stirrer

Det er to ting jeg må venne meg til når sommeren nærmere seg og det blir varmere i været. Den ene er edderkoppene som plutselig titter frem, springer over gulvet og forsvinner bak hylla.
Det er ett år siden sist og jeg trenger litt tilvenning her altså.

Om en måneds tid fanger jeg dem opp som ingenting. I august kunne jeg sikkert holdt dem i hendene. Men akkurat nå er jeg fornøyd med at jeg skvetter litt mindre hver gang jeg ser dem.

🕷🕷🕷🕷🕷🕷🕷

Den andre, er alle menneskene som stirrer. På meg.

Jeg sa det til venninna mi i fjor ”De stirrer, når jeg går med denne toppen stirrer folk på magen min” Hun avfeide det, vi avfeide det, jeg var litt for selvbevisst.
Innbiller meg ting, tar alt til meg.
Usikker.

Det kan være jævla tøfft å gå sommeren i møte med en tjukk kropp. Det å plutselig skulle ha på seg mindre klær, mindre dekkende klær, tettsittende klær. Shorts, skjørt, topper. Våren er stappet full av slankereklamer, evige diskusjoner rundt SK2017, feriereklamer, solkremreklamer, badetøysreklamer og i alle er det ei hvit slank blond dame som gir underbevisstheten min noen veldig tydelige signaler.

Jeg syns vell det er litt viktig å anerkjenne at ting kan være vanskelige. For vi prater jo ikke om det. Det er også viktige å adressere de tusen millionene av små ting som gjør det vanskelig, for når jeg får plassert skylda der den hører hjemme slipper jeg å drasse rundt på den selv. Empowerment!

💪

Så er det de som stirrer da. Jeg har vært travel dette vinterhalvåret, der andre har kvittet seg med ”julefettet” har jeg kvittet meg med selvbevissthet og usikkerhet. Jeg er, og har blitt, ufattelig komfortabel med og i kroppen min, med og uten klær.  Så når jeg denne sommeren legger tjukke gensere hjemme, og viser mer hud, mer former, mer valker osv, er jeg over hodet ikke i tvil om at det som faktisk skjer nå, er at folk plutselig stirrer.

👁👁👁

Når jeg går i shorts stirrer de på lårene min.
I skjørt stirrer de på rumpa mi.
I singletter stirrer de på armene mine.
I annet tettsittende tøy stirrer de på magen min.

Det skjer like plutselig som edderkoppene, og det er i denne kontrasten jeg merker det på kroppen, alle de bittesmå blikkene. Blikk som alltid treffer samme sted, alltid blir noen millisekunder lenger en hva som er naturlig De var ikke der før, de har ikke vært der på lenge, jeg trenger litt tilvenning.

I det store og det hele er det helt ok, I get it, jeg stirrer også. Kikker litt lenger en jeg burde på folk. Hun med rosa hår, andre mennesker som skiller seg litt ut osv. Det er i bunn og grunn en veldig menneskelig greie.
Poenget er at det skjer.
Poenget er at det ikke er noe jeg innbiller meg, og det er ikke min feil.

Når det er sagt;

De over 45 er absolutt værst, de glor, åpenlyst. De glor, lenge. Jeg merket at de glor på meg og jeg ser at de glor på andre. Jeg ser at de rynker på nesa, rister litt på hodet, himler med øynene. Dama på t-banen som ikke klarte å feste blikket andre steder en på meg. Kikka meg opp og ned uten å late som om hun gjorde noe annet. Like sjokkert hver gang jeg møtte blikke hennes.
🙄
T-bane turen fra Forskningsparken til Storo har aldri tatt så lang tid.

Jeg har lært at de som glor til slutt som regel kikker opp mot fjeset mitt, og da skal de møte øynene mine.
Du ser meg og du skal vite, at jeg vet, at du.. du stirra. Og det er ditt problem.

Mic- drop! 🎤💥

#Doublechinonfleek

«Altså, ingen ser bra ut i profil»


«Om du har håret litt ned, sånn, så skjuler det liksom litt.»

 

 

«Sånne som oss, med litt dobbelthake, vi bør ikke gå med stramme smykker, eller klær som fremhever det.»

 

 

«Du bør prøve sånn contouring, det er mange som bruker det for å se litt tynnere ut i ansiktet.»

 

_mg_1849-1

«Visst du tar en sånn piercing i nesen, kommer du til å se ut som en liten gris»

 

 

#SorrynotSorry #Everythingonfleek

 

📸: Sigrid

Kjære alle sammen

Kjære du som syns det er viktig at vi ikke glorifiserer sykelig overvektige/undervektige, og du som føler det nødvendig å påpeke at overvekt kan føre til helserelaterte plager.

Kjære deg som skriver langt og lenge om at kropp må få lov til å være kropp og alle er like bra og gode nok før du skyter inn ”så lenge de er sunne”

Kjære kjære du som skriver så fint om at alle må få lov til å ha forskjellige kropper, fordi det er ikke alle som kan gjøre noe med forbrenningen sin.

Men akkurat nå:

Kjære deg som tar det personlig når vi i kropps-sammenheng snakker negativt om ”malen”, den overrepresenterte kroppen. Fordi dette er din kropp. Kroppstypen jeg lenge trodde at alle hadde bortsett fra meg.
Det viser seg at nesten ingen har den, bortsett fra deg.

Vi retter mye negativ oppmerksomhet mot denne malen. Vi er kritiske til industrien, kritiske til trenden, kristiske til det smale idealet. Og midt oppi alt dette så føles det kanskje som om vi er kritiske til deg? Negative til deg?

58d52e722c00002000ff038e
Bildet: Julia Busato

Jeg forstår så inderlig godt at det er tøft å se en representasjon av kroppen din bli holdt opp og frem som noe negativt. Det er ikke intensjonen og det er ikke greit. Men jeg vet faen ikke hva vi skal gjøre for å få det nødvendige fokuset på det prekære problemet. Det er hardt for deg nå, å se det som skjer nå, i enkelte sammenhenger. Jeg skal forsøke, uten å gjøre dette til en pissekonkurranse eller et personlig pityparty, å sette det du føler nå i litt perspektiv.

Du ser nå at det kommer et opprør mot det vi kaller ”idealkroppen”. I dette opprøret tar vi et oppgjør med en kroppstype som vi mener er overrepresentert. Jeg er utrolig lei meg for at du er en av dem som kjenner at dette treffer deg på en negativ måte.

Jeg vil at du skal vite at jeg vet hvordan du har det. Jeg har vært der, og jeg er der selv, enda. For til tross for disse små hendelsene hvor noen legger ut bilder av tjukke kropper, vi prater om det og verden beveger seg et millihakk i riktig retning. Enda og allikevel ser jeg jevnlig kroppen min holdt opp til spott og spe i slankereklamer og før og etter bilder. The biggest loser, revenge body, sommerkroppen 2017, osv. Enda ser jeg ingen tjukke jenter som er som meg få hovedrollen i filmer, vi er alltid ”the comick sidekick”. Alltid må jeg forsvare min egen og andres helsestatus hver eneste gang debatten kommer opp på alle facebook gruppene. Hver. Eneste. Gang.

Det er fortsatt vanskelig å finne klær. Vanskeligere en det burde være. Bukser, strømpebukser, truser, t skjorter, jakker.
Jeg har fått trøkka i tryne siden jeg var ganske liten at kroppen jeg har, lever og bor i er usunn, ikke bra, ikke verdig, ikke pen, ikke sexy, ingen vil ha den.

Samme kropp som jeg i dag er så ufattelig gla i og stolt av. Og hver gang jeg sier det høyt må jeg fortsatt for svare meg, forsvare helsestatus, forsvare samfunnspåvirkning, forsvare matvaner osv.
Jeg må fortsatt se mennesker applaudere hverandre og seg selv fordi de ikke ser ut som meg lenger. Jeg er alltid før bildet. Det er en jævla luksus å få lov til å ta ting som dette personlig, jeg kan ikke det, jeg hadde dødd.

Jeg er av prinsipp i mot at noen skal føle at deres kropp blir negativt fremstilt i media, eller andre steder. Jeg mener at alle kropper er bra kropper. Jeg HATER at dette er i ferd med å utvikle seg til en konkurranse. Det kommer ingenting godt utav det.

Jeg vil allikevel be deg om å tåle litt.

Jeg ser ingen vei utenom, jeg ser ikke hvordan vi kan peke på et problem uten å såre noen. Ikke misforstå meg, du er ikke et problem, men det er problematisk at samfunnstrenden er slik den er. Nei, kropp er ikke kropp. Kropp har aldri bare vært kropp for meg, det har vært krig siden før jeg kan huske, det kommer til å ta tid før det øvrige samfunnet er villige til å la kropp ”bare” være kropp for meg. For meg og deg og alle oss.

Det er derfor jeg vil be deg om å tåle litt å ikke ta det personlig. Det er ikke personlig. Du er fantastisk, og det er jeg også.

Hold up!

Jeg tenker at «Nei faen Marte, nå må du gi deg, det handler jo ikke om deg!»
Jeg tenker «Faen Marte, du kan ikke la deg irritere av alt.»
«Faen Marte, ikke ta det så personlig, det er ikke personlig!»

Faen Marte…. Faen!

IMG_5495 (1)
Hentet fra sosiale medier

HOLD UP!

Hold the fuck up! Det er personlig! Det er alltid personlig. Det er irriterende, det er jævla irriterende, og sårende. Og det handler om meg. Ser du ikke det, at det handler om meg? Det finnes ingen nøytralitet i et samfunn som systematisk diskriminerer mennesker basert på kropp. Størrelse. Fettprosent. Fatter du ikke det? Er du dum? Eller har du bare ikke levd det?
Levd det, kjent på det.

Jeg er ferdig å gjøre meg selv mindre for å passe bedre inn. Gjøre stemmen min mindre for å ta mindre plass. Gjøre irritasjonen min mindre. Gjøre sårbarheten usynlig. Ikke ta det personlig, ikke være personlig.

Fuck det!
Fuck nøytralitet! Fuck forståelse! Fuck å ikke irritere seg over de holdningene som gjør min kroppstype til en spøk. Den uønska delen av en spøk. Igjen og igjen og igjen!
Alle ler.
Så jævla morsomt.
Fuck det!

Overdriver jeg?
Overreagerer jeg?
Er det ubehagelig for deg at jeg blir sur? Er det ubehagelig for deg at jeg ikke lar humoren din være i fred, at jeg ikke forstår at det «bare» er humor?
Eller, er det kanskje ubehagelig for deg at det du syns er morsomt er min virkelighet. Ubehagelig, at når du ler, så ler du av meg.

Du ler av meg. Igjen og igjen og igjen. Det er ubehagelig det.

Fuck ubehaget ditt. Get over it.

Så skal jeg være med å le når ikke er så personlig lenger..

 

P.S:

Jason P. Steed har tweetet om humorens sosiale funksjon.
Er du interessert kan du google: social function of humor tweet jason p steed
og trykke den øverste linken.
(Prøvde å lime inn linken, men teknologien svikter meg)

Heidi

Hun var den første som virkelig drepte usikkerheten min. Den første som sa noe jeg kunne tro på, på en måte jeg kunne tro på. Uten tvil, uten tillegg, uten kompromiss eller diskusjon. Uten forbehold.

”Marte, du er dritfin.”

Ikke bare en gang, men gjennom et helt vennskap har hun teppebombet usikkerhetene mine med uttalelser, uttalelser som ikke kunne fornektes, forminskes eller misforstås.

Uttalelser om meg. Hun tok seg en frihet som bare venner kan ta og uttalte seg gang på gang, om min kropp, mitt utseende, min stil, min sminke, min personlighet, vårt vennskap, mine egenskaper og min viktighet.
Jeg fikk ikke fornekte, jeg fikk ikke forminske og jeg fikk ikke misforstå.

”Marte, du er så god.”

At jeg er bra, uten forbehold. At jeg er vakker, uten forbehold. Det var uventet, og kom som et slag i magen. Det var hardt og brutalt, og jeg måtte lære meg å si takk.
Takk.

Jeg hadde så lenge levd i en verden hvor komplementer kom sjeldent og uten hjertefølt oppriktighet. Pepret av setninger som inneholder ordet egentlig. Kommentarer om hva som var flatterende. Et fellesskap av til ”tross for” og ”selv om”. Endeløse samtaler hvor alt som var godt ment ikke gjorde godt. Synsing, og uendelig rom for tvil.
Hun gav meg aldri rom til å tvile.

”Marte, du er så jævlig hot!”

”Du ser dødsbra ut.”

”Marte, du er fantastisk.”

Igjen, og igjen, og igjen. Med den største selvfølgelighet invaderte hun selvfølelsen min, utfordret den falske ydmykheten min, og utryddet tvilen. Drepte usikkerhetene.

”Du er nydelig!”

Jeg kan ikke huske spørsmålet, samtalen eller relevansen, men jeg har lært at det ikke er viktig. Hun lærte meg det. At det å få vite at jeg er dritbra ikke er noe jeg må fortjene. At å la andre vite at de er dritbra ikke må spares til en spesiell anledning. At uttalelser som disse bør sitte løst og brukes ofte. Uten forbehold.
Hun viste meg, lærte meg og lot meg få vite det, igjen, og igjen, og igjen.

Ingen spørsmålstegn.

Ingen diskusjon.

Ingen tvil.

Ingen forbehold.

Alltid.

”Jeg er sykt bra!”

Nå dreper jeg usikkerhetene mine selv.
Takk.

I have questiones!

Historien går slik at jeg klarte å få i gang en liten diskusjon på en av facebooks «beauty» grupper. Det er en slik gruppe som startet i all sin uskyld som et sted for sminkeelskere, men med 40000 medlemmer har det til tider vært litt uklart hvor grensene for akseptert og relevant innhold egentlig går. Så jeg benyttet selvfølgelig anledningen jeg og la ut innlegget mitt om Zara.

Det ble en fin liten diskusjon og jeg, som elsker at folk har meninger, fikk brynt meg på menneskers forskjellige reaksjoner og perspektiver. Til min store glede var det veldig mange som skjønte hvor jeg ville, og mange som delte min reaksjon og til slutt fikk jeg (desverre) bekreftet en mistanke jeg har hatt når det kommer til diskusjoner rundt kropp.
Ofte kommer disse diskusjonene til et punkt hvor noen skriker «helse». I dette tilfelle skreik de «sykelig overvekt».
Det spiller ingen rolle om det var relevant for temaet eller diskusjonen, det skal bare fyres opp som et eksempel eller en mening. Det skjer ofte. Dette var ikke rettet mot meg eller noen andre personer, det var en mening på utviklingen i modellindustrien. Jeg har ofte merket meg at diskusjoner kan gå denne veien, men jeg ble overrasket over at den gjorde det denne gangen ettersom det var så langt fra tema. Samtidig så gir det meg mye å tenke på, og mye å skrive om 😉

Er det mulig å promotere overvekt gjennom representasjon av kvinner over strørrelse 44?

Er det mulig å se en persons helsestatus basert på utseende?

Er din verdi som menneske avhengig av hvor sunn du er?

Er vi redde for å bli oppfattet som usunne?

Er vi redde for å bli oppfattet som å promotere usunnhet/fedme?

Er helse spørsmålet alltid relevant?

Kan vi klare å lage et skjønnhetsbilde i samfunnet vårt hvor alle føler seg inkludert?

Hva tror du?