Sofasavn

9 måneder etter at jeg flytter til Oslo, da skulle hjemlengselen sette inn!

Jeg digger Oslo, og jeg digger å bo i Oslo. Change is good. Angrer ikke, og jeg kommer ikke til å flytte tilbake til Stavanger med det første. Det er godtvondt å lengte hjem, jeg er heldig som får lengte og reise hjem innimellom, og jeg er heldig som har folk å savne. Når jeg bodde i Stavanger kunne jeg gå ut døra, gå eller kjøre et lite stykke, å deise ned på en sofa i en stue. Jeg savner alle de sofaene.

Jeg savner den hvite sofaen, selv om du egentlig vil ha ny.
Den beige sofaen, som en gang var min.
Den brune sofaen, med alle putene og teppene.
Den grå sofaen, og en god lang prat.
Den røde sofaen, som ikke er der lenger, men jeg savner den veldig allikevel.

Jeg savner sofaene, jeg savner stuene, jeg savner folka.

SÅ det passet utrolig ekstra bra i dag å titte ned i postkasse å finne en pakke, fra mamma.

16358569_10154758048736900_671657820_n
Mamma har sendt meg vottene mine som jeg glemte hjemme. HURRA!

 

Også har jeg brukt litt tid på facetime med hun her flotte i dag.

15310541_10154566831141900_1828746237_n

Det funker overraskende bra å leke via facetime, jeg har fått makeover og mammaens telefon er nå full av kliss som skulle vært på fjeset mitt. Saved by the screen!

 

Det er masse flotte sofaer i Oslo og, som jeg deiser ned i titt og ofte, jeg er veldig gla i en god sofa 😉
Men akkurat nå savner jeg Stavanger veldig, det er godtvondt, og jeg skal snart hjem igjen på besøk ❤

Imens har jeg mimrebilder fra når yndlingskidden tok med seg mammaen sin og stakk innom Oslo før vi dro til Paris. Vi er fine vi!

 

2017 yo!

Kan du fatte å begripe at jeg ikke har et eneste nyttårsforsett? Its so crazy!
Men..
Hva skal jeg med det?  Jeg er jo perfekt!

LOL!

Neida, joda, neida, hehe…
Jeg lager meg ikke nyttårsforsetter, det har absolutt ingen funksjon for meg. Jeg sluttet med det tidlig i tenårene vil jeg påstå. Det er mulig jeg har uttalt noen sånne halvhjerta nyttårsforsett etter det, men det har nok helst vært for den sosiale tilhørighets skyld.

Det er ikke sånn at jeg ikke har mål, ting jeg ønsker å oppnå, for jeg har masse av de! Jeg bare trenger virkelig ikke noe startskudd eller mållinje som legges av noen andre en meg selv. Jeg synes også at det å finne på et nyttårsforsett ofte virker som en jakt på det uperfekte i seg selv, en feil som skal rettes opp. ”Dette er ikke godt nok, så det skal jeg ta tak i, det skal fikses i 2017, så til 2018 er jeg nok perfekt!” Jepp…

Og om man ikke kommer på noe akkurat der og da, så er det jo alltid klassikerne:
-slutte å røyke
-Slutte å snuse
-Spise mindre drit
-Gå ned noen kilo
-Trene mer
-Bli sunnere
-Lage mer mat fra bunn
+
+
+

For meg henger det også en liten sky av ”du kommer ikke til å klare dette” rundt nyttårsforsetter. Jeg smaker veldig fort på det at jeg nå setter meg et mål som jeg ikke kommer til å nå. Instant fail. Det er ikke noe god følelse, det er ikke en følelse jeg tjener på eller vokser på. Det gjør meg ikke noe godt å sette meg selv i den situasjonen, så da lar jeg heller være.

Altså nesten ingen kommer vell i mål med nyttårsforsettet sitt?!! INGEN! Bortsett fra de som gjorde det, som klarte det. Og de blir så jævla ulidelige å være rundt på nyttår, for de klarte det jo!! Det som ingen andre klarer! Og de holder jo aaaldri kjeft om det! Jeg flirer litt når jeg skriver dette, for det er jo sant! Kjendisen på nyttårsfesten er hun eller han som klarte nyttårsforsettet de satte seg i fjor. And it aint gonna be me..!

 

giphy

 

Nyttårsforsetter er ikke for meg. Det jeg vil gjøre og de tingene jeg vil oppnå er helt opp til meg selv, og jeg gjør det når det passer for meg. OG holy damn jeg har gjort så mye bra, og jeg har klart så masse de siste årene. Jeg har kommet så langt, og jeg er så utrolig stolt over meg selv!! Og det best er at det har ikke krevd et eneste nyttårsforsett!

fireworks-animated-gif-transparent