#Moteforalle

Greia er den, H&M sier de faser ut + size avdelingene sine til fordel for andre «spennende» kolleksjoner. Lindex skulle integrere sin + size avdeling inn i vanlig avdeling, noe som i teorien er veldig fint, men i praksis sitter jeg med en overveldende følelse av at utvalget har sunket, for meg. Jeg er ikke i Kappahls målgruppe. Egne + size butikker er dyre.
Kjøp av klær over nett blir også fort dyrt, mange av dem er ikke Norske og dermed blir tollen du må betale i tillegg ganske heftig.

Jeg er tydeligvis ikke den eneste som reagerer, ikke den eneste som syns dette er kjipt, og da vi samlet oss for å demonstrere 26 Mai ble jeg klar over hvor mange dette faktisk gjaldt.

Vi gikk under parolen #Moteforalle, ledet av Nastaran og Carina/Fet, men fattet, som gjorde en suveren jobb i front med ropert og engasjement!

Appeller ble holdt, blant annet på vegne av de høy, en problemstilling jeg ikke var klar over på forhånd. Vi snakker strømpebukser som stopper midt på låra og bukser som aldri rekker ned til anklene.
Vi er så mange som faller utenfor «normen», hva er det som skjer?
Hvor mye kan butikker som H&M egentlig tjene på å fase oss ut? Hvorfor er det slik??

Frustrasjonene er til å ta og føle på, men i bunn hos meg ligger en ganske reel frykt. Jeg er dritredd for å plutselig våkne og være tilbake på videregående, i hettegensere og bukser som ikke egentlig sitter på noen som helst måte. Å en gang i året snuble over noe som var fint, noe som var meg. Bruke det ene plagget som besatt, slite det ut på rekord tid, og igjen ikke ha noe.
Følelsen av å konstant være utilpass, uadekvat og utenfor.

Du kan kalle det et i-lands problem, men det er et problem. Det er et problem som har rot i verdisynet vårt, hvor en trivielt det høres ut på overflaten. Verdisynet som tillater at enkeltindivider blir uglesett og selv må bære skammen av å ikke passe inn, fordi vi ikke selger.
Høye, lave, tykke, tynne.

Jeg kjenner på frykten for å bli kastet 15 år tilbake i tid, fordi jeg og kroppen min ikke er ønsket som en del av samfunnet i 2018. Fordi H&M ønsker å fase meg ut, fordi det ikke finnes adekvate klestilbud for mennesker som eksisterer med kroppene sine på ytterkanten av «normen».
Hva skal vi gjøre da? Vi finnes jo!

Men på lørdag 26 Mai fikk jeg også kjenne på hvor utrolig heldig jeg er.
Jeg møtte ikke opp alene i et demonstrasjonstog (som jeg var dritnervøs for å delta i!) jeg møtte omringet av mine beste venner.

Mine venner kan ikke sies å ha de samme utfordringene som meg når det kommer til utvalgt av klær. Allikevel, de stiller opp, går i tog, roper høyt, flekker av seg klær og tar på svart søppelsekk(som jeg ikke turte!), i ren solidaritet for meg! Hvem er så heldig? Hvem har sånne venner?

Og det er en nydelig tanke, at om det faktisk blir slik at klær for + size litt etter litt forsvinner, og jeg ender opp med å måtte gå i striesekker og søppelposer, da kan jeg trøste meg med at mine venner, de går med meg ❤

The plussize life

Livet er sånn, at om vi går på BikBok, ser jeg på accessoirer. Thats cool.
Jeg liker å kikke på klær, se om jeg finner noe fint, som oftest ikke så mye. Liker når det står på merkelappene at akkurat dette plagget går fra størrelsen XS-L, så slipper jeg å lete mer akkurat der. Tommel opp!
Bukser kan jeg kjøpe på Lindex eller H&M, der har de størrelsen min, i plussize avdelingen.

Jepp.. Den bortgjemte, litt skambelagte plussize avdelingen. Med formløse gensere, vide topper, teltlignende kreasjoner, og bukser som passer meg. Med andre ord, my main hangout..

Det du må forstå er at dette absolutt er en form for diskriminering. Det er ikke min feil at det er slik, det er ikke selvpåført. Jeg må ikke skjerpe meg og være glad til, du må dra hodet ditt ut av din egen anus og høre etter. Det handler om et grunnleggende skeivt verdisyn som har mye av sin forankring i feilaktige antakelser rundt blant annet helse. Disse feilaktige antakelsene bidrar til å rettferdiggjøre skadelige kroppsholdninger i samfunnet vårt. De bidrar til at du tror at dette er min egen feil. Dette tillater blant annet kleskjeder å slippe unna med sine bidrag til vår marginalisering. For hva er vell en mer konkret illustrasjon på marginalisering av plussize kropper en akkurat plussize avdelingen på H&M..

Location, location, location.
Når jeg flyttet til Oslo var noe av det første jeg gjorde å orientere meg om hvor H&M var, og i hvilke av sine butikker de har plussize avdelinger. A girls gotta know where to shop!

Jeg har, som de fleste andre, for lenge siden akseptert at det er slik det er, ikke alle H&M butikker har plussizes og hos de som har det finner du dem bakerst som regel vegg i vegg med mamma avdelingen. Ok. Jeg vet dette, jeg er innforstått med dette, det har vært sånn hele livet, det er sånn det er. Allikevel..

Jeg var først på Oslo City, no luck! Jeg gikk til i Karl Johansgt, saumfarte etasjene på leit etter en bortgjemt avdeling jeg ikke visste om de hadde engang.
Jeg fant. Og så ble jeg lei meg..

Der henger klærne, størrelsene, som liksom er mer for meg, plussize.

De henger der, bak to jævla digre bæresøyler.

Det var sikkert ikke dødsgøy for H&M den dagen de overtok lokalene og skjønte at disse bæresøyler måtte de bare finne en måte å leve med, men de kunne plassert hva som helst der! Sko! Treningstøy! Basic klær som de selger masse av uansett! Men de valgte plussize. For dem, var nok dette det naturlige valget.
Dette er en refleksjon av hva som tenkes rundt plussize innad i kleskjedene. Det illustreres så tydelig at det gjør vondt! Det er der jeg hører hjemme, bakerst, bak de to store søylene. Litt lengre borte fra de ”vanlige” klærne. På den plassen i butikken som ikke var god nok for sko.

Takk.

Er det rart at det finnes fettfobi?
Er det rart jenter er så livredde for å legge på seg? For å bli som meg, som liksom er dømt til å finne klærne mine der. In the goddamned shamezone! Det må jo være skrekken.

Diskriminering; å behandle noen mindre gunstig enn andre.


What does a girl have to do??
For å få seg et føkkings bra par med bukser liksom?? Truser? En topp som ikke ser ut som et jævla telt?

NEI! Alle som handler i plussize avdelingen er ikke over 50år, selv om dette tydeligvis er målgruppen.
Nei! Alle som kjøper plussize klær elsker ikke utelukkende sort og mørkeblå. GTFO!
Og nei alle er ikke så redde for kroppene sine at de trenger å kle på seg en jævla lavvo! It aint flattering!

I all rettferdighet, så kommer det seg. Det har vært en tydelig forandring de siste årene, men jeg slutter ikke å kreve mer av den grunn. Det er ikke godt nok. For det som legger grunnlaget for plussize motebildet er fremdeles en tankegang som jeg ikke ønsker å forholde meg til at noen gang har eksistert.

“You don’t know the plussize woman. You have way too much color, and your clothes are way too fitted. What you need to do is make clothes that are dark, that are really baggy, that a woman is going to wear to the grocery store, and to get her kids from school. And your pricepoint is too high, because plussize women don’t feel good about themselves, they are always trying to loose weight. So they are not going to spend money on their clothes.”

Videoen “DOES IT COST MORE TO MAKE PLUS SIZE CLOTHING?”(linker til i slutten) er laget av plussize blogger/vlogger Corissa aka Fat Girl Flow. Hun tar oss med ”bak fasaden” hos Society plus, et nystartet klesmerke med tilhørende blogg, veldig kult!
I videoen har hun blant annet et intervju med Michelle Crawford og blogger Jessica Kane som er grunnleggere av Society plus. Det er fra dette intervjuet at jeg har hentet teksten jeg siterte til ovenfor.

I intervjuet forteller de åpent fra et møte de har hatt med en stor Amerikansk butikkjede angående deres plussize klær. Under dette møte fikk de høre at de hadde tatt feil, at de ikke kjente ”the plussize woman”. Klærne de solgte var for fargerike og for tettsittende, de måtte lage klær i mørke farger, som var vide. Klærne deres var for dyre, plussize damer har ikke god selvfølelse, de prøver hele tiden og gå ned i vekt, de kommer ikke til å bruke penger på klær.

I’m not making this shit up!


Mindre viktig
Er jeg mindre viktig? Har jeg ikke like stor rett til å føle meg bra og komfortabel? Du skjønner vell at noen har bestemt at det er sånn det skal være? Noen som har sagt til seg selv og til deg, at jeg ikke er like verdifull, at mitt utrykk ikke får verken prioriteres eller annonseres, det skal derimot gjemmes bort, og gis så lite anerkjennelse som mulig.
Dette er ikke bare noe som har skjedd, dette er ikke bare sånn det skal være, fordi det er sånn det er.
Og det er ikke slik at jeg skal godta dette, og være glad til for at H&M gidder å ha plussizes i det hele tatt.
At jeg ikke får utrykke min stil gjennom klær på likt grunnlag som alle andre er ikke min feil. Det er diskriminerende. Det er marginaliserende.
At H&M fortsatt kan sjokkere meg med plassering av plussize avdelingene sine, er helt utrolig.

At jeg må leite meg rundt til bakerst i butikken, til et bortgjemt lite hjørne et stykke unna hvor venninnene mine kikker etter klær, er ikke greit, det er ikke akseptabelt, det er for faen bare ikke greit!

Dette får ikke lov til å være en refleksjon på min verdi som menneske.

Marginalisering, det å gjøre mindre viktig, gjøre marginal.


Cause I’m awesome
Jeg drar H&M gjennom dritten, jeg er sur og forbanna og jeg mener hvert et ord, og samtidig er godt og vell 75% av skapplassen min tatt opp av klær jeg har kjøpt nettopp her. How can that be? Fordi, tross alt så er H&M som regel det beste alternativet jeg har. De glimter til innimellom og jeg har fine klær i skapet mitt, men det er på ingen måte godt nok. Det er på ingen måte i nærheten av det jeg fortjener. Men det er det beste Norge har å tilby på butikkfronten akkurat nå. De har makten. Jeg hater det.
Jeg kan kjøpe på nett og jeg gjør det også, da kommer det ofte toll i tillegg og det blir veldig dyrt. Jeg liker å kjøpe klær i butikken, jeg hater at det er som det er.
Jeg skulle ønske at H&M måtte kjempe for å få beholde meg som kunde, istedenfor at de trøkker på meg drit jeg ikke vil ha, et sted jeg ikke vil være. Jeg skulle ønske H&M måtte jobbe for å fortjene meg, og at jeg kunne fått velge i klær, slik som jeg fortjener.
Cause I’m awesome!

Hva ønsker du deg til jul? Jeg ønsker meg en plussize revolusjon!

 

Videoen varer i litt over 7 min, teksten jeg refererer til kommer ca nøyaktig 3 minutter uti videoen.

Ps: Alle definisjoner er hentet fra Store norske leksikon