Can a girl just be fat, or what?

Never ever, aldri aldri kommer jeg til å skrive et innlegg om hvorfor jeg er tjukk.

Du har ikke krav på vite noe om tjukkheten min. Om fettet mitt, om magen min, rompa, armene eller om lårene mine har et opphav. En begrunnelse. En rettferdiggjøring. En unnskyldning.

Du skal gi langt faen i stoffskiftet mitt, psyken min, oppveksten min, bakgrunnen min. Om jeg mangler selvdisiplin eller bare ikke skjønner hvor tjukk jeg egentlig er. Stopp, slutt, ferdig.

Dette er viktig for meg. Det er viktig for meg å opprettholde at ingen har krav på min historie. Jeg velger selv å dele det jeg gjør, og jeg har ikke en dritt å bevise. Det blir viktigere for meg når jeg ser rundt meg, hører og leser måten jenter omtaler seg selv og kroppene sine på.

En økende andel av jenter omtaler seg selv som kroppspositive, inkluderende, stolte av kroppen sin uansett fasong og størrelse. De skriver om at vi må bli flinkere til å være glad i oss selv akkurat slik vi er, at alle kropper er bra kropper. Og i samme åndedrag begynner de å forklare historien bak kroppen sin, grunnen til hvorfor de er som de er. Fysiske og psykiske utfordringer som førte til at akkurat deres kropp er slik den er, stor, liten, tykk eller tynn.

Ingen skal få ta fra deg historien bak kroppen din, din kompleksitet og individuelle erfaring, den er din å dele eller gjøre hva du vil med.

Men…
Det bekymrer meg at tonen i debatten, i samtalene, i ytringene begynner å gå i en retning hvor tjukke kropper må rettferdiggjøres..

Er det bare meg?
At «elsk deg selv som du er» kommer veldig i kjølvannet av «men jeg er slik fordi :«..» og det da er det ikke min feil at jeg er sånn.»

Men hva med kroppene som bare er tjukke? Hva med de som bare legger på seg, uten tilsynelatende grunn eller logikk. Kroppene som blir tjukkere, jevnt og trutt eller helt plutselig.

Jeg tror ikke intensjonen alltid er å gjemme seg bak en diagnose eller en forklaring når vi snakker om kropp og fett sammen med dette. Jeg tror ofte vi gjør det for å belyse hvor forskjellige vi er og at mange ting har et opphav vi ikke har tenkt over.
Ofte er det ting som er utrolig viktige, ting vi ikke er flinke til å snakke om ellers. Det er fint. Kompleksitet. Liker det!
Men jeg liker ikke når jeg føler at det øvrige samfunnet vil ha en forklaring av meg, at jeg må rettferdiggjøre meg selv på et vis. 

Det slo meg her om dagen at jeg alltid har fått ganske mye mas om å sjekke diverse ting. Veldig ofte stoffskiftet, for der MÅ det jo være noe galt.. Det er ikke det, jeg har sjekka.
Spørsmål om pcos… har ikke det heller.
Hormoner?
Trøstespising?
Latskap?
Hva er grunnen liksom? Alle har jo tydeligvis en grunn til at de har blitt tjukke, er vel ingen som bare blir tjukke?!?!

Så viktig som det er å prate om de tilstandene som fører til at kropper reagerer på ulike måter, så er det like viktig å snakke om de kroppene som bare er tjukke. For per 2018 er jeg ganske sikker på at de aller fleste ikke tenker at det å legge på seg og å bli tjukkere som en del av å bli voksen, å bli eldre, å være i forandring, i utvikling, og å leve. Som noe som skjer naturlig og ofte uten at man har logget inn 30 timer i uka på mcdonalds, eller at noe er alvorlig galt et sted.

Det er kanskje viktig å poengtere at min opplevelse av å være ei tjukk jente i dette samfunnet skiller seg nok fra deg som har en tynnere/slankere kropp. Jeg ser mer, oppfatter mer av presset rundt det å være tynn. Det angår som regel meg eller reflektere tilbake på meg, om aldri så indirekte og subtilt. Og det jeg egentlig vil si med all denne teksten er at jeg er lei av den automatiske forklaringen mange ofte gir om kroppene sine, og som jeg føler at samfunnet krever av meg med jevne mellomrom.

Det er lite plass og synlighet for tjukke kropper som bare er.
Og jeg lover at så mye som folk higer etter å få lov til å fortelle at de har slurva skikkelig med dietten i det siste, eller sliter med et ene eller det andre så er det lett å føle det presset.

Kan jeg bare få eksistere liksom?

Grunnen til at jeg er tjukk eksisterer ikke for deg eller noen andre, og videre rettferdiggjøring av kroppen min skal du bare drite i.

Reklamer

#Doublechinonfleek

«Altså, ingen ser bra ut i profil»


«Om du har håret litt ned, sånn, så skjuler det liksom litt.»

 

 

«Sånne som oss, med litt dobbelthake, vi bør ikke gå med stramme smykker, eller klær som fremhever det.»

 

 

«Du bør prøve sånn contouring, det er mange som bruker det for å se litt tynnere ut i ansiktet.»

 

_mg_1849-1

«Visst du tar en sånn piercing i nesen, kommer du til å se ut som en liten gris»

 

 

#SorrynotSorry #Everythingonfleek

 

📸: Sigrid

Hold up!

Jeg tenker at «Nei faen Marte, nå må du gi deg, det handler jo ikke om deg!»
Jeg tenker «Faen Marte, du kan ikke la deg irritere av alt.»
«Faen Marte, ikke ta det så personlig, det er ikke personlig!»

Faen Marte…. Faen!

IMG_5495 (1)
Hentet fra sosiale medier

HOLD UP!

Hold the fuck up! Det er personlig! Det er alltid personlig. Det er irriterende, det er jævla irriterende, og sårende. Og det handler om meg. Ser du ikke det, at det handler om meg? Det finnes ingen nøytralitet i et samfunn som systematisk diskriminerer mennesker basert på kropp. Størrelse. Fettprosent. Fatter du ikke det? Er du dum? Eller har du bare ikke levd det?
Levd det, kjent på det.

Jeg er ferdig å gjøre meg selv mindre for å passe bedre inn. Gjøre stemmen min mindre for å ta mindre plass. Gjøre irritasjonen min mindre. Gjøre sårbarheten usynlig. Ikke ta det personlig, ikke være personlig.

Fuck det!
Fuck nøytralitet! Fuck forståelse! Fuck å ikke irritere seg over de holdningene som gjør min kroppstype til en spøk. Den uønska delen av en spøk. Igjen og igjen og igjen!
Alle ler.
Så jævla morsomt.
Fuck det!

Overdriver jeg?
Overreagerer jeg?
Er det ubehagelig for deg at jeg blir sur? Er det ubehagelig for deg at jeg ikke lar humoren din være i fred, at jeg ikke forstår at det «bare» er humor?
Eller, er det kanskje ubehagelig for deg at det du syns er morsomt er min virkelighet. Ubehagelig, at når du ler, så ler du av meg.

Du ler av meg. Igjen og igjen og igjen. Det er ubehagelig det.

Fuck ubehaget ditt. Get over it.

Så skal jeg være med å le når ikke er så personlig lenger..

 

P.S:

Jason P. Steed har tweetet om humorens sosiale funksjon.
Er du interessert kan du google: social function of humor tweet jason p steed
og trykke den øverste linken.
(Prøvde å lime inn linken, men teknologien svikter meg)

The plussize life

Livet er sånn, at om vi går på BikBok, ser jeg på accessoirer. Thats cool.
Jeg liker å kikke på klær, se om jeg finner noe fint, som oftest ikke så mye. Liker når det står på merkelappene at akkurat dette plagget går fra størrelsen XS-L, så slipper jeg å lete mer akkurat der. Tommel opp!
Bukser kan jeg kjøpe på Lindex eller H&M, der har de størrelsen min, i plussize avdelingen.

Jepp.. Den bortgjemte, litt skambelagte plussize avdelingen. Med formløse gensere, vide topper, teltlignende kreasjoner, og bukser som passer meg. Med andre ord, my main hangout..

Det du må forstå er at dette absolutt er en form for diskriminering. Det er ikke min feil at det er slik, det er ikke selvpåført. Jeg må ikke skjerpe meg og være glad til, du må dra hodet ditt ut av din egen anus og høre etter. Det handler om et grunnleggende skeivt verdisyn som har mye av sin forankring i feilaktige antakelser rundt blant annet helse. Disse feilaktige antakelsene bidrar til å rettferdiggjøre skadelige kroppsholdninger i samfunnet vårt. De bidrar til at du tror at dette er min egen feil. Dette tillater blant annet kleskjeder å slippe unna med sine bidrag til vår marginalisering. For hva er vell en mer konkret illustrasjon på marginalisering av plussize kropper en akkurat plussize avdelingen på H&M..

Location, location, location.
Når jeg flyttet til Oslo var noe av det første jeg gjorde å orientere meg om hvor H&M var, og i hvilke av sine butikker de har plussize avdelinger. A girls gotta know where to shop!

Jeg har, som de fleste andre, for lenge siden akseptert at det er slik det er, ikke alle H&M butikker har plussizes og hos de som har det finner du dem bakerst som regel vegg i vegg med mamma avdelingen. Ok. Jeg vet dette, jeg er innforstått med dette, det har vært sånn hele livet, det er sånn det er. Allikevel..

Jeg var først på Oslo City, no luck! Jeg gikk til i Karl Johansgt, saumfarte etasjene på leit etter en bortgjemt avdeling jeg ikke visste om de hadde engang.
Jeg fant. Og så ble jeg lei meg..

Der henger klærne, størrelsene, som liksom er mer for meg, plussize.

De henger der, bak to jævla digre bæresøyler.

Det var sikkert ikke dødsgøy for H&M den dagen de overtok lokalene og skjønte at disse bæresøyler måtte de bare finne en måte å leve med, men de kunne plassert hva som helst der! Sko! Treningstøy! Basic klær som de selger masse av uansett! Men de valgte plussize. For dem, var nok dette det naturlige valget.
Dette er en refleksjon av hva som tenkes rundt plussize innad i kleskjedene. Det illustreres så tydelig at det gjør vondt! Det er der jeg hører hjemme, bakerst, bak de to store søylene. Litt lengre borte fra de ”vanlige” klærne. På den plassen i butikken som ikke var god nok for sko.

Takk.

Er det rart at det finnes fettfobi?
Er det rart jenter er så livredde for å legge på seg? For å bli som meg, som liksom er dømt til å finne klærne mine der. In the goddamned shamezone! Det må jo være skrekken.

Diskriminering; å behandle noen mindre gunstig enn andre.


What does a girl have to do??
For å få seg et føkkings bra par med bukser liksom?? Truser? En topp som ikke ser ut som et jævla telt?

NEI! Alle som handler i plussize avdelingen er ikke over 50år, selv om dette tydeligvis er målgruppen.
Nei! Alle som kjøper plussize klær elsker ikke utelukkende sort og mørkeblå. GTFO!
Og nei alle er ikke så redde for kroppene sine at de trenger å kle på seg en jævla lavvo! It aint flattering!

I all rettferdighet, så kommer det seg. Det har vært en tydelig forandring de siste årene, men jeg slutter ikke å kreve mer av den grunn. Det er ikke godt nok. For det som legger grunnlaget for plussize motebildet er fremdeles en tankegang som jeg ikke ønsker å forholde meg til at noen gang har eksistert.

“You don’t know the plussize woman. You have way too much color, and your clothes are way too fitted. What you need to do is make clothes that are dark, that are really baggy, that a woman is going to wear to the grocery store, and to get her kids from school. And your pricepoint is too high, because plussize women don’t feel good about themselves, they are always trying to loose weight. So they are not going to spend money on their clothes.”

Videoen “DOES IT COST MORE TO MAKE PLUS SIZE CLOTHING?”(linker til i slutten) er laget av plussize blogger/vlogger Corissa aka Fat Girl Flow. Hun tar oss med ”bak fasaden” hos Society plus, et nystartet klesmerke med tilhørende blogg, veldig kult!
I videoen har hun blant annet et intervju med Michelle Crawford og blogger Jessica Kane som er grunnleggere av Society plus. Det er fra dette intervjuet at jeg har hentet teksten jeg siterte til ovenfor.

I intervjuet forteller de åpent fra et møte de har hatt med en stor Amerikansk butikkjede angående deres plussize klær. Under dette møte fikk de høre at de hadde tatt feil, at de ikke kjente ”the plussize woman”. Klærne de solgte var for fargerike og for tettsittende, de måtte lage klær i mørke farger, som var vide. Klærne deres var for dyre, plussize damer har ikke god selvfølelse, de prøver hele tiden og gå ned i vekt, de kommer ikke til å bruke penger på klær.

I’m not making this shit up!


Mindre viktig
Er jeg mindre viktig? Har jeg ikke like stor rett til å føle meg bra og komfortabel? Du skjønner vell at noen har bestemt at det er sånn det skal være? Noen som har sagt til seg selv og til deg, at jeg ikke er like verdifull, at mitt utrykk ikke får verken prioriteres eller annonseres, det skal derimot gjemmes bort, og gis så lite anerkjennelse som mulig.
Dette er ikke bare noe som har skjedd, dette er ikke bare sånn det skal være, fordi det er sånn det er.
Og det er ikke slik at jeg skal godta dette, og være glad til for at H&M gidder å ha plussizes i det hele tatt.
At jeg ikke får utrykke min stil gjennom klær på likt grunnlag som alle andre er ikke min feil. Det er diskriminerende. Det er marginaliserende.
At H&M fortsatt kan sjokkere meg med plassering av plussize avdelingene sine, er helt utrolig.

At jeg må leite meg rundt til bakerst i butikken, til et bortgjemt lite hjørne et stykke unna hvor venninnene mine kikker etter klær, er ikke greit, det er ikke akseptabelt, det er for faen bare ikke greit!

Dette får ikke lov til å være en refleksjon på min verdi som menneske.

Marginalisering, det å gjøre mindre viktig, gjøre marginal.


Cause I’m awesome
Jeg drar H&M gjennom dritten, jeg er sur og forbanna og jeg mener hvert et ord, og samtidig er godt og vell 75% av skapplassen min tatt opp av klær jeg har kjøpt nettopp her. How can that be? Fordi, tross alt så er H&M som regel det beste alternativet jeg har. De glimter til innimellom og jeg har fine klær i skapet mitt, men det er på ingen måte godt nok. Det er på ingen måte i nærheten av det jeg fortjener. Men det er det beste Norge har å tilby på butikkfronten akkurat nå. De har makten. Jeg hater det.
Jeg kan kjøpe på nett og jeg gjør det også, da kommer det ofte toll i tillegg og det blir veldig dyrt. Jeg liker å kjøpe klær i butikken, jeg hater at det er som det er.
Jeg skulle ønske at H&M måtte kjempe for å få beholde meg som kunde, istedenfor at de trøkker på meg drit jeg ikke vil ha, et sted jeg ikke vil være. Jeg skulle ønske H&M måtte jobbe for å fortjene meg, og at jeg kunne fått velge i klær, slik som jeg fortjener.
Cause I’m awesome!

Hva ønsker du deg til jul? Jeg ønsker meg en plussize revolusjon!

 

Videoen varer i litt over 7 min, teksten jeg refererer til kommer ca nøyaktig 3 minutter uti videoen.

Ps: Alle definisjoner er hentet fra Store norske leksikon

When Khloe K doesn’t get your memo..

 

Neiii.. slutt…. Staaahhp…. Ugh…!….

My face when khloe didnt get my memo and just got life wrong:

15182606_10154545147886900_90360580_o

 

Ærh, nei men seriøst! Fuck that shit! Det er ingen som kommer til å dø, det er ingen som trenger å ta hevn for å føle seg bra, og det er ingen som trenger å leve livet sitt som Khloe K, makeup, teethwithening and all, for å delta i menneskeheten på en adekvat måte.

Du kan om du vil, kjør på, men det er på ingen måte et krav. Know that!

 

En annen gang, når jeg ikke er to sesonger inn i krimserie på netflix(The Fall! Sykt spennende!) skal jeg skrive litt mer utdypende om dobbeltmoralen min. Jeg digger Keeping up with the Kardashians, men jeg har helt klart et problem med verdiene de formidler. Det blir gøy!

I mellomtiden går det fint an å ha et helt ok forhold til både kropp og trening.

 

 

 

 

ps: Takk til Lina, som tydeligvis har hele roen på hva som skjer i Kardashian verden ❤

Selflove Sunday



Dette er et bilde av ei jente som digger seg selv! Kan du se det?

I’m tha bomb!


Jeg trenger og jeg elsker å se bilder av jenter som digger seg selv, som elsker seg selv, som ikke får nok av seg selv. Som er en motvekt til alt jeg får servert gjennom en dag som jeg ikke kan kjenne meg igjen i.

I dag er det meg ; )


Jeg er ferdig med janteloven, done, finito! Ikke bare tror jeg at jeg er noe, jeg vet det! 

Når jeg skriver som jeg gjør, når jeg trekker opp og frem i lyset så mange holdninger og negative samfunnstrender, er det ekstra viktig at jeg kan gi meg selv anerkjennelse for alt det jeg er. 

Men sånn helt ærlig…..


I dont need a reason! 

Gode intensjoner

 

”Jeg visste ikke at det var sånn.” -Nei, men nå vet du det.

”Du legger ikke bare litt for mye i det da?” -Hæ?

”Altså, at du føler at alt gjelder deg, og tar alt til deg” -At jeg overreagerer?

”At du bare tenker så mye på det at du reagerer på alt.” -Så, at jeg kanskje innbiller meg ting? At jeg er litt for sensitiv?

”Ja, for det er jo ingen som er slemme mot deg, liksom?” -Nei det er ikke det..

”Vi bryr oss jo bare om deg og vil at du skal ha det bra”

Jeg dør. Jeg drukner under byrden av dine gode intensjoner. Din evige uvitenhet og smale forstilling om hvordan jeg skal ha det bra. Dine jævla fuckings gode intensjoner og måten du trivialiserer og fornekter min historie på. Min sannhet. Mitt liv! Slutt med det!

For det er de gode intensjonene som har gjort det vanskelig å puste, vanskelig å være. Du ser ikke det, kanskje fordi du er enig i alle de gode intensjonene som dyttes på meg fra alle kanter, eller fordi du aldri har opplevd dette. Du har aldri kjent på kroppen hvordan det er når majoriteten av samfunnet og menneskene du møter ønsker at du skal være annerledes, for din egen skyld.

Det tok meg en stund før jeg skjønte at jeg hadde opplevd det jeg og, så blind kan man være, for alle har jo bare gode intensjoner. De vil meg jo bare vel.

If only

”Du er egentlig ganske pen” ok.. takk?

”Du vet, visst du bare hadde gått ned 20 kilo kunne du velge og vrake av mannfolka her inne”

….ok?

”Det er ikke så vanskelig, bare bestem deg liksom. Gå en tur hver dag og kutt ned på sjokoladen!”

Samtalen fant sted for et par år siden ca 01:30 en lørdags kveld, på en klubb i Stavanger.

Det var vanskelig der og da å ta tak i meg selv og ikke bare jatte med, ikke bare være enig. Å bryte mønsteret som frem til nylig har fortalt meg at jeg skylder verden en unnskyldning og ikke minst en forklaring.

Jeg var ikke enig, han kjente jo ikke meg, han visste ikke hva slags destruktive reaksjoner en slik uttalelse kunne utløse i meg. Nei da, han var jo enig i det, men jeg måtte forstå at det var jo ikke slik ment. Han hadde jo bare gode intensjoner!

Han ble for øvrig litt overrasket når jeg fortalte at jeg ikke spiste sjokolade hver dag.

”Å? Men hva spiser du da?”

*Panneklask*

Og fylla har for øvrig ikke skylda. Du er bare dum.

Han hadde ikke sagt det om han var edru, men han hadde fortsatt tenkt det, og det holder i massevis.

Gode intensjoner + negative holdninger =

Jeg vet nemlig hva du tenker, for jeg har tenkt det selv. Om meg selv, og om andre. Jeg er, slik som deg, et produkt av våre holdninger, vårt samfunn, våre verdier. Våre skakkjørte altoppslukende verdier.

I tillegg til dette hører jeg alt som blir sagt, og jeg ser hvor du ser og hvordan øynene hviler et millisekund lenger enn de burde på de stedene på kroppen min som gjør deg ukomfortabel.
Jeg hører hvordan du formulerer deg, og ordene du velger bort har en like stor påvirkning som ordene du sier høyt. Du har bare gode intensjoner når du unngår visse temaer for min skyld.
Du er nok ikke klar over det, men kroppen din kommuniserer ofte veldig tydelig hva du syns om kroppen min. Blikket ditt, og den litt brydde holdningen når jeg selv sier jeg er tjukk.
”Du er jo ikke sånn tjukk, du er jo ganske fin”
Jeg er dritfin, og jeg er tjukk. Jeg kan være begge deler. Watch me!

Klart det hadde væt litt lettere om jeg hadde vært litt lettere, men det hadde vært enda lettere om jeg ikke hadde måtte blitt lettere for å få det lettere… skjønner?

Get with the program, det er ingenting galt med meg, jeg er 100% perfekt.

 

img_1974_zpscjmetqek

 

But how?

I mitt liv opplever jeg at kostholdsråd og treningsoppfordringer fra andre kommer ganske ofte. Gjerne fra totalt fremmede. De føler også ofte at de kan betro seg til meg om usikkerheter og at vi har et felleskap fordi jeg må jo også føle det samme. Og ikke minst, hvordan kan jeg ha så god selvtillit når jeg er så tjukk som jeg er? Du mener det godt, men smak litt på den setningen. Det er ikke greit.

Så nei, du får ikke lov til å fortelle meg at jeg er litt for sensitiv og tolker alt i verste mening. At mine opplevelser ikke er reelle eller trivialisere dem ved å si at dette er noe som skjer med alle. Fuck off!
Syns du jeg er sutrete? At jeg fokuserer på det negative? Eat shit!

Jeg sutrer ikke, jeg konstaterer fakta. Det er en ubehagelig sannhet og hvis du ikke kan håndtere det eller unne meg min versjon kan du faktisk gå å være et annet sted. I don`t want you, I don`t need you!

Sorry, not sorry!

#Ladylike

Fokuset er holdninger rundt det å være feminin, hva er det å være feminin? Hva er det ikke? Hvem bestemmer?
Verden er i ferd med å ta et oppgjør med gamle stereotyper, and I am all here for it!

Holdninger og mangfold!

Her representert ved H&M nyeste kampanje video.

Du har GARANTERT sett den før!

 

Jeg skal ikke gå inn i noe analyse av denne videoen. Jeg har både lest og diskutert rundt dette, og her er det mange nyanser og synspunkter. Jeg er både positiv og kritisk, men sparer det til en annen gang.

Det jeg synes det er viktig å poengtere her er nemlig at:

H&M = En diger kleskjede med masse makt og påvirkningskraft!

Kampanjevideo = Tegn på at holdninger forandrer seg.

Videoen ønsker som all reklame å appellere til kjøperne, da er det tydelig at fokuset i kjøpermassen har endret seg.

Jeg vet ikke helt hvor H&M får infoen sin fra, om de driver med meningsmålinger i det skjulte, jeg tviler litt. Min stemme går til sosiale medier.

Sosiale medier og menneskene bak sosiale medier! Alle som er pådrivere for holdningsendringer og større mangfold i moteindustrien. Alle bloggene, youtuberene, instagrammerene osv

It matters! Summen av mange små ting blir stor!

Det er viktig å anerkjenne de tingene som er tydelige tegn på forandring, og positiv forandring ikke minst. This is something!

 

Slenger med en artikkel fra http://globalhobo.com.au/2016/09/29/dont-fall-for-the-new-hm-campaign/ som er meeeget kritisk til H&M og denne kampanjen fra et feministisk perspektiv.

I tilfelle noen trodde jeg prøvde å være positiv 😉