Tjukk.

”Hvordan omtaler du deg selv, hvilket ord bruker du for å beskrive kroppen din?”

Fått det spørsmålet mye i det siste eller?

Jeg må si at jeg syns det er et godt spørsmål, et fint spørsmål. Det ble spurt med respekt, og det var relevant. Når du ikke selv er tjukk og skal prate rundt dette temaet må det til tider føles som et minefelt. Å prate fritt men samtidig prøve å ikke fornærme, å vite hva som er sårt eller ikke, hva er det ok å si, hva er det ok å spørre om. Jeg skjønner jo at vi unngår det, fy faen for en jobb.

Noen velger å referere til seg selv og kroppen sin som ’stor’. Andre bruker ’overvektig’, ’tjukk’, ’feit’, ’rundt’, ’kraftig’, ’brulten’, ’fluffy’ osv inn i uendeligheten.
Noen av disse synonymene opplever jeg at eksisterer fordi mange er redde for mer direkte beskrivende ord. Ord som gjerne har blitt brukt som skjellsord, og har en veldig direkte negativ assosiasjon, både personlig og i samfunnet.

Jeg er tjukk. Jeg referere til meg selv som tjukk. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en tjukk kropp.
Når jeg klarte å skille de negative assosiasjonene fra det ordet ble ordet beskrivende og ikke meningsbærende.
Jeg er tjukk, kroppen min er tjukk. Dette er en beskrivelse av kroppen min. Ingenting annet.

Det var og er utrolig frigjørende å kunne kalle meg tjukk. Etter å ha brukt å mye tid på å gjemme meg fra ordet og de assosiasjonene som ble kasta på meg fra alle kanter. Å ta tilbake ordet føles litt som å ta tilbake makten over det. Litt.

For jeg syns også det er et minefelt. Jeg kan plutselig snuble over følelser jeg ikke visste at lå der, ubehandlede tanker, stigma, sårbarhet. Jeg liker ikke ordet ’overvektig’, men må fortsatt respektere de som velger å bruke det som beskrivelse av seg selv. Vi er forskjellige, vi velger å møte verden på forskjellige måter av forskjellige grunner. Jeg kaller meg selv tjukk, noen ganger med den største selvfølge, men jeg også kan kjenne på at det er vanskelig i noen sammenhenger.

For om jeg i whatever sammenheng referer til meg selv som tjukk i selskap med tynne/tynnere mennesker, hvem av dem kommer da til å si ”du burde ikke snakke negativt om deg selv slik, du er flott” eller bare ”neida du er ikke tjukk, du er fin.” Eller blir det bare mekbart litt stillere mens noen kanskje sender meg det blikket.
Et blikk som om det jeg sier er høyst upassende, som om jeg nettop prompa midt i festlighetene. Sjokkert, undrende, nedlatende, dømmende med et hint av sympati, hater det blikket. Jeg venter på at det skal komme hver eneste gang.

Og om jeg og du, som begge kanskje har tjukke kropper men kanskje egentlig ikke kjenner hverandre, er i samme stue og temaet kommer opp. Er det da greit at jeg kaller meg selv tjukk, for da blir du og automatisk tjukk, og jeg vet ikke om du syns det er greit… For det er ikke sikkert du er der jeg er osv… Skjønner?

Og midt oppi det hele har jeg tatt tilbake dette ordet for meg selv, men opplever fortsatt når andre bruker det om meg at det vrir det seg litt i magen. Jeg mister kontrollen, noen andre har makten over ordet. Jeg er sårbar igjen. Det kommer til å ta en livstid å bli kvitt den reaksjonen.

Et minefelt, et gjensidig minefelt. Og i dette gjensidige minefeltet er spørsmål som dette velkomne. De aller fleste spørsmål er velkomne, for den mest effektive måten å desarmere disse minene på er å spørre. Og om jeg ikke har svarene så har jeg da i det minste noe å tenke på til neste gang.

Så om du lurte, så er jeg tjukk ✌️

Folk som stirrer

Det er to ting jeg må venne meg til når sommeren nærmere seg og det blir varmere i været. Den ene er edderkoppene som plutselig titter frem, springer over gulvet og forsvinner bak hylla.
Det er ett år siden sist og jeg trenger litt tilvenning her altså.

Om en måneds tid fanger jeg dem opp som ingenting. I august kunne jeg sikkert holdt dem i hendene. Men akkurat nå er jeg fornøyd med at jeg skvetter litt mindre hver gang jeg ser dem.

🕷🕷🕷🕷🕷🕷🕷

Den andre, er alle menneskene som stirrer. På meg.

Jeg sa det til venninna mi i fjor ”De stirrer, når jeg går med denne toppen stirrer folk på magen min” Hun avfeide det, vi avfeide det, jeg var litt for selvbevisst.
Innbiller meg ting, tar alt til meg.
Usikker.

Det kan være jævla tøfft å gå sommeren i møte med en tjukk kropp. Det å plutselig skulle ha på seg mindre klær, mindre dekkende klær, tettsittende klær. Shorts, skjørt, topper. Våren er stappet full av slankereklamer, evige diskusjoner rundt SK2017, feriereklamer, solkremreklamer, badetøysreklamer og i alle er det ei hvit slank blond dame som gir underbevisstheten min noen veldig tydelige signaler.

Jeg syns vell det er litt viktig å anerkjenne at ting kan være vanskelige. For vi prater jo ikke om det. Det er også viktige å adressere de tusen millionene av små ting som gjør det vanskelig, for når jeg får plassert skylda der den hører hjemme slipper jeg å drasse rundt på den selv. Empowerment!

💪

Så er det de som stirrer da. Jeg har vært travel dette vinterhalvåret, der andre har kvittet seg med ”julefettet” har jeg kvittet meg med selvbevissthet og usikkerhet. Jeg er, og har blitt, ufattelig komfortabel med og i kroppen min, med og uten klær.  Så når jeg denne sommeren legger tjukke gensere hjemme, og viser mer hud, mer former, mer valker osv, er jeg over hodet ikke i tvil om at det som faktisk skjer nå, er at folk plutselig stirrer.

👁👁👁

Når jeg går i shorts stirrer de på lårene min.
I skjørt stirrer de på rumpa mi.
I singletter stirrer de på armene mine.
I annet tettsittende tøy stirrer de på magen min.

Det skjer like plutselig som edderkoppene, og det er i denne kontrasten jeg merker det på kroppen, alle de bittesmå blikkene. Blikk som alltid treffer samme sted, alltid blir noen millisekunder lenger en hva som er naturlig De var ikke der før, de har ikke vært der på lenge, jeg trenger litt tilvenning.

I det store og det hele er det helt ok, I get it, jeg stirrer også. Kikker litt lenger en jeg burde på folk. Hun med rosa hår, andre mennesker som skiller seg litt ut osv. Det er i bunn og grunn en veldig menneskelig greie.
Poenget er at det skjer.
Poenget er at det ikke er noe jeg innbiller meg, og det er ikke min feil.

Når det er sagt;

De over 45 er absolutt værst, de glor, åpenlyst. De glor, lenge. Jeg merket at de glor på meg og jeg ser at de glor på andre. Jeg ser at de rynker på nesa, rister litt på hodet, himler med øynene. Dama på t-banen som ikke klarte å feste blikket andre steder en på meg. Kikka meg opp og ned uten å late som om hun gjorde noe annet. Like sjokkert hver gang jeg møtte blikke hennes.
🙄
T-bane turen fra Forskningsparken til Storo har aldri tatt så lang tid.

Jeg har lært at de som glor til slutt som regel kikker opp mot fjeset mitt, og da skal de møte øynene mine.
Du ser meg og du skal vite, at jeg vet, at du.. du stirra. Og det er ditt problem.

Mic- drop! 🎤💥

Gode intensjoner

 

”Jeg visste ikke at det var sånn.” -Nei, men nå vet du det.

”Du legger ikke bare litt for mye i det da?” -Hæ?

”Altså, at du føler at alt gjelder deg, og tar alt til deg” -At jeg overreagerer?

”At du bare tenker så mye på det at du reagerer på alt.” -Så, at jeg kanskje innbiller meg ting? At jeg er litt for sensitiv?

”Ja, for det er jo ingen som er slemme mot deg, liksom?” -Nei det er ikke det..

”Vi bryr oss jo bare om deg og vil at du skal ha det bra”

Jeg dør. Jeg drukner under byrden av dine gode intensjoner. Din evige uvitenhet og smale forstilling om hvordan jeg skal ha det bra. Dine jævla fuckings gode intensjoner og måten du trivialiserer og fornekter min historie på. Min sannhet. Mitt liv! Slutt med det!

For det er de gode intensjonene som har gjort det vanskelig å puste, vanskelig å være. Du ser ikke det, kanskje fordi du er enig i alle de gode intensjonene som dyttes på meg fra alle kanter, eller fordi du aldri har opplevd dette. Du har aldri kjent på kroppen hvordan det er når majoriteten av samfunnet og menneskene du møter ønsker at du skal være annerledes, for din egen skyld.

Det tok meg en stund før jeg skjønte at jeg hadde opplevd det jeg og, så blind kan man være, for alle har jo bare gode intensjoner. De vil meg jo bare vel.

If only

”Du er egentlig ganske pen” ok.. takk?

”Du vet, visst du bare hadde gått ned 20 kilo kunne du velge og vrake av mannfolka her inne”

….ok?

”Det er ikke så vanskelig, bare bestem deg liksom. Gå en tur hver dag og kutt ned på sjokoladen!”

Samtalen fant sted for et par år siden ca 01:30 en lørdags kveld, på en klubb i Stavanger.

Det var vanskelig der og da å ta tak i meg selv og ikke bare jatte med, ikke bare være enig. Å bryte mønsteret som frem til nylig har fortalt meg at jeg skylder verden en unnskyldning og ikke minst en forklaring.

Jeg var ikke enig, han kjente jo ikke meg, han visste ikke hva slags destruktive reaksjoner en slik uttalelse kunne utløse i meg. Nei da, han var jo enig i det, men jeg måtte forstå at det var jo ikke slik ment. Han hadde jo bare gode intensjoner!

Han ble for øvrig litt overrasket når jeg fortalte at jeg ikke spiste sjokolade hver dag.

”Å? Men hva spiser du da?”

*Panneklask*

Og fylla har for øvrig ikke skylda. Du er bare dum.

Han hadde ikke sagt det om han var edru, men han hadde fortsatt tenkt det, og det holder i massevis.

Gode intensjoner + negative holdninger =

Jeg vet nemlig hva du tenker, for jeg har tenkt det selv. Om meg selv, og om andre. Jeg er, slik som deg, et produkt av våre holdninger, vårt samfunn, våre verdier. Våre skakkjørte altoppslukende verdier.

I tillegg til dette hører jeg alt som blir sagt, og jeg ser hvor du ser og hvordan øynene hviler et millisekund lenger enn de burde på de stedene på kroppen min som gjør deg ukomfortabel.
Jeg hører hvordan du formulerer deg, og ordene du velger bort har en like stor påvirkning som ordene du sier høyt. Du har bare gode intensjoner når du unngår visse temaer for min skyld.
Du er nok ikke klar over det, men kroppen din kommuniserer ofte veldig tydelig hva du syns om kroppen min. Blikket ditt, og den litt brydde holdningen når jeg selv sier jeg er tjukk.
”Du er jo ikke sånn tjukk, du er jo ganske fin”
Jeg er dritfin, og jeg er tjukk. Jeg kan være begge deler. Watch me!

Klart det hadde væt litt lettere om jeg hadde vært litt lettere, men det hadde vært enda lettere om jeg ikke hadde måtte blitt lettere for å få det lettere… skjønner?

Get with the program, det er ingenting galt med meg, jeg er 100% perfekt.

 

img_1974_zpscjmetqek

 

But how?

I mitt liv opplever jeg at kostholdsråd og treningsoppfordringer fra andre kommer ganske ofte. Gjerne fra totalt fremmede. De føler også ofte at de kan betro seg til meg om usikkerheter og at vi har et felleskap fordi jeg må jo også føle det samme. Og ikke minst, hvordan kan jeg ha så god selvtillit når jeg er så tjukk som jeg er? Du mener det godt, men smak litt på den setningen. Det er ikke greit.

Så nei, du får ikke lov til å fortelle meg at jeg er litt for sensitiv og tolker alt i verste mening. At mine opplevelser ikke er reelle eller trivialisere dem ved å si at dette er noe som skjer med alle. Fuck off!
Syns du jeg er sutrete? At jeg fokuserer på det negative? Eat shit!

Jeg sutrer ikke, jeg konstaterer fakta. Det er en ubehagelig sannhet og hvis du ikke kan håndtere det eller unne meg min versjon kan du faktisk gå å være et annet sted. I don`t want you, I don`t need you!

Sorry, not sorry!

Safe space

Kroppspositive Norge, er dere der?

Jeg leter etter en kroppspositiv trygg plass på internett. Nærmere bestemt facebook.
Jeg har trygge gode områder rundt meg både på Instagram og Tumblr. Her får jeg bestemme selv hva innhold jeg vil se, hvem jeg vil følge. Hva som motiverer, inspirerer og utfordrer meg og lar meg og mine perspektiver utvikle seg i mitt eget tempo.

I kontrast kan resten av verden/internett gjøre meg litt motløs innimellom.

Jeg leter etter et fellesskap her i Norge, et sted hvor jenter som er tjukke sånn som meg, kan dele litt tips og erfaringer. Få utløp for frustrasjon, løfte hverandre opp, inspirere hverandre.

Where are you guys?

Jeg fant en gruppe som jeg trodde var it. Det er en gruppe for større/tjukkere/curvy/formfulle/fluffy/whatever/velgdinforetrukknebeskrivelse jenter.

 

Was not it.

 

De ikke-kroppspositive temaene

Hvorfor må alle steder som utgir seg som kroppspositive steder yre av tips til ”sunne snacks” og slankehistorier???
Endeløse fuckings før og etter bilder! Jeg er så lei!

JEG ORKER IKKE MER!

Jeg trenger ikke flere tips til sunne snacks, det er det nok av fra før! Det finnes i alle blad, det er tilgjengelig i utallige apper, og det finnes såå mange blogger dedikert til akkurat det. Den evige formaningen om at jeg kunne ”unne” meg to vaffler i dag fordi de var laget på havregryn og gulrot. ÆSJ!!
Et eple med kanel kan bli en kalorifattig eplekakeopplevelse om du bare legger fantasien og godviljen til. Det er bullshit og det er ikke nødvendig.

Til deg som har gått ned i vekt eller holder på. Go you!!! Skryt masse av deg selv, du har fortjent det. That shit is hard!
Men frem til holdningene i verden rundt vekt, økning og nedgang endrer seg drastisk kan jeg ikke klare å stå i all skryten du får.
For verden er så overveldende bestemt på å fortelle meg at jeg er feil sånn som jeg er, og jeg ble så alt for tidlig lært å måle meg selv opp mot andre. Det er ikke din feil, men jeg orker ikke.
Jeg håper du vet at du var like fantastisk før du gikk ned i vekt som du er nå. Det er det ikke sikkert du gjør. Det er hovedsakelig der problemet ligger.

De ovenfornevnte tingene gjør det utrolig vanskelig å høre alt hatet jenter har mot seg selv og kroppene sin. Det er dette jeg tenker at jeg må tåle av og til, for vi har alle usikkerheter, men det er så vondt.

Det er så vondt å høre om den evige jakten på klær som dekker ”skavanker” som rumpe og lår. Alt som må skjules, dekkes over, gjemmes vekk. Rumper lår, armer, pupper, mage, rygg. Alt.
Jeg ser en av administratorene for denne gruppen legger ut bilde av et nytt plagg som hun for øvrig er kjempefornøyd med fordi det skjuler. Så fortsetter hun innlegget med å konsekvent rakke ned på sine ”litt for små pupper” og ”kraftige legger”.
Du legger lista for hva innhold som skal frontes. Er det virkelig slik du vil ha det?

 

Den farlige trenden

Dette handler ikke om å snakke åpent om usikkerheter. Det er en trend. At jenter systematisk rakker ned på seg selv er farlig. At jenter systematisk rakker ned på seg selv og kroppene sine foran andre jenter, er skadelig!

Jeg orker ikke mer..

Jeg kjenner på at nå mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg gått fra å være litt irritert til å bli ganske trist.
Det er ganske trist.

Disse tingene er ikke forenelige med en kroppspositiv holdning. Det er ikke de åpenbare tingene, det er ikke mobbingen utenifra. Det er måten selvhat sniker seg inn i vår dagligtale forkledd som ”usikkerheter” og livsstilstips.

Jeg orker ikke.

Min trygge sone

Det er ikke likt for alle, hva vi vokser på og hva vi trenger i livene våre akkurat nå, eller i morgen. Men ingen trenger den type negativitet som jeg finner i disse gruppene.

Jeg vil se jenter som viser frem kroppen sin på en positiv måte. Dette er noe som i dag er nesten eksklusivt er forbehold tynne jenter…. Veldig tynne jenter.

Jeg vil se jenter som våger å bryte med ”skjønnhetsidealet” og tro på seg selv. Fuck janteloven. Fuck selfiesperren. Fuck de sosiale normene som holder oss igjen.

Jeg vil se jenter som utfordrer. Utfordrer mitt og samfunnets syn på hva som er vakkert. Hva som er feminint. Hva som er sexy.

Jenter som kan komme sammen og utrykke frustrasjon over at det er jævla vanskelig for ei tjukk jente å finne et bra par bukser, utvalget er kriminelt dårlig, det er ikke vår feil.

Jenter som bare vil bli litt inspirert. Ta det i ditt eget tempo. Det er helt ok, jeg liker deg uannsett.

Jenter som bare vet innerst inne, at alt denne negativiteten ikke er veien og gå.

Jeg vil se jenter som løfter hverandre opp og tørr å dele historier og opplevelser, det er slik vi vokser. Anerkjenne hverandres erfaringer, spesielt de negative. Det er ikke syting, det er realiteten.

Jenter som gir faen.

Jenter som vil starte en revolusjon!

Altså… hollar if you hear me!..

Representasjon del II

Skeiv representasjon: This time its personal!

Jeg ønsker med dette innlegget å spre litt kunnskap. Kunnskap om hvor skadelig og ødeleggende skeiv representasjon kan være.
Jeg ønsker å belyse litt av hvordan samfunnet vårt fungerer i dag med fokus på skeiv representasjon.
Jeg har tenkt å illustrere dette ved å bruke meg selv som eksempel. Jeg er den eneste sikre kilden jeg har. Og mine opplevelser er viktige og relevante.

Jeg bør også legge til at per i dag sliter ikke jeg nevneverdig med dårlig selvbilde. Jeg har jobbet hardt og lenge for det. Men jeg kan fortsatt kjenne det, rett bak der, jeg vet hva det er.

#Fatgirlproblems

#selfvalidation

Representasjon
Jeg har skrevet om representasjon før. Med representasjon mener jeg det og de vi ser rundt oss, i media, i omgivelsene våre, internett, tv og reklame. I dette innlegget sikter jeg helst til kroppstype.

Når det reklameres for skjønnhetsprodukter, hvem er da representert?
Hvem representerer heltene i filmene du ser?
Serien du pløyer deg igjennom akkurat nå, hvem har hovedrollen?
Hvem dominerer listepop-toppen?

Skeiv representasjon
Det er en overveldende majoritet av hvite tynne kvinner, og hvite muskuløse menn som per i dag opptar alle eksponeringsoverflater og bidrar til å trykke på oss ideer om skjønnhet og verdi. Dette er skeiv representasjon. Det mangler mangfold. Det mangler mennesker som løftes opp og frem og eksponeres på tvers av hudfarge og etnisitet, stil, kjønn, kropp, alder, uttrykk. Listen er lang. Dette påvirker oss alle.

 

Og meg da?
Når jeg ser på klær på nettet, ser jeg ingen modeller som ligner på meg. Det er aldri noen helter eller hovedroller i filmer som ligner på meg. Hun som Brad Pitt forelsker seg i, ligner ikke på meg. Som regel ikke bestevenninna hennes heller.

Når jeg en sjelden gang blar meg gjennom et moteblad ser jeg nesten aldri noen som ligner på meg. Når jeg går forbi reklameplakater, utstillingsdukkene i butikkene, klesbutikker, skobutikker, optikeren, frisøren, hudsalonger. Alle disse har en eller annen reklameplakat hvor jeg ikke kan kjenne meg igjen. De ligner ikke på meg.
Greit nok.
De fleste har det sånn, what makes me so special?

Det er den andre siden av saken, det er det som får konseptet skeiv representasjon til å tippe over. Det handler om de gangene jeg faktisk ser meg selv, min kroppstype, representert.

Jeg er tjukk. Det er liksom kroppstypen min. Jeg vet det. Helt totalt innafor. Ikke et problem.

Men.

Hvor er hun tjukke jenta som jeg kan kjenne meg igjen i på TV? Hun finnes nesten ikke og har aldri hovedrollen. Det er aldri noen som blir forelska i ei tjukk jente i tv serier. Tjukke jenter og gutter er som regel litt tragikomiske sidekicks. De tjukke gutta blir friendzona rimelig kjapt. Når jeg ser tjukke folk på tv, folk som ligner mer på meg, er det ofte de som dør først. Disposable. Ikke viktige. Ikke verdifulle.

Der jeg derimot finner en haug av tjukke folk er programmer som handler om forandring, vekttap og makeovers. Her ser jeg masse folk som ligner på meg, og alle hater seg selv….!

Ingen av dem syns de er bra sånn som de er, ikke litt en gang. De gråter på TV, og alle skal de forandre seg til det bedre. Vi heier på dem.
Det er mange programmer, amerikanske, britiske, norske. Mange forskjellige mennesker, som er tjukke, og alle skal de hate seg selv til å bli bedre. Og vi heier på dem.

Representasjon har betydning
Det er en vanvittig skeiv representasjon av tjukke mennesker i media i dag. Vi er ikke bare utelatt av all markedsføring som har med selvtillit, skjønnhet og en generell positiv vinkling å gjøre. Men representasjonen vi får er hovedsakelig negativ. Vi blir gjort til latter og fortalt at vi ikke er gode nok som vi er. Hele tiden.

Sånn er det.

Det er viktig for meg å skrive dette ned, fordi det var i sekundet jeg ble klar over at det var slik det hang sammen, den dårlige selvfølelsen, følelsen av å ikke være god nok. Når jeg begynte å se hvor dette kom fra, det var da jeg kunne begynne å slutte å bry meg. For denne skeive representasjonen av tjukke folk i media gjenspeiler ikke virkeligheten. Det er ikke sant, det er ikke slik det er.

Jeg vet det nå.

Det hadde uansett vært fint å få slippe.

 

PS: Jeg har det sykt bra! Jeg er sykt bra! B-)

 

#Ladylike

Fokuset er holdninger rundt det å være feminin, hva er det å være feminin? Hva er det ikke? Hvem bestemmer?
Verden er i ferd med å ta et oppgjør med gamle stereotyper, and I am all here for it!

Holdninger og mangfold!

Her representert ved H&M nyeste kampanje video.

Du har GARANTERT sett den før!

 

Jeg skal ikke gå inn i noe analyse av denne videoen. Jeg har både lest og diskutert rundt dette, og her er det mange nyanser og synspunkter. Jeg er både positiv og kritisk, men sparer det til en annen gang.

Det jeg synes det er viktig å poengtere her er nemlig at:

H&M = En diger kleskjede med masse makt og påvirkningskraft!

Kampanjevideo = Tegn på at holdninger forandrer seg.

Videoen ønsker som all reklame å appellere til kjøperne, da er det tydelig at fokuset i kjøpermassen har endret seg.

Jeg vet ikke helt hvor H&M får infoen sin fra, om de driver med meningsmålinger i det skjulte, jeg tviler litt. Min stemme går til sosiale medier.

Sosiale medier og menneskene bak sosiale medier! Alle som er pådrivere for holdningsendringer og større mangfold i moteindustrien. Alle bloggene, youtuberene, instagrammerene osv

It matters! Summen av mange små ting blir stor!

Det er viktig å anerkjenne de tingene som er tydelige tegn på forandring, og positiv forandring ikke minst. This is something!

 

Slenger med en artikkel fra http://globalhobo.com.au/2016/09/29/dont-fall-for-the-new-hm-campaign/ som er meeeget kritisk til H&M og denne kampanjen fra et feministisk perspektiv.

I tilfelle noen trodde jeg prøvde å være positiv 😉

ITS LOWKEY CROPTOP SEASON

Jeg har altså gått til innkjøp av en genser som ikke bare er en tjukk god og myk genser med høy hals men på et blunk kan den omgjøres til: magetoppgenser!

Who knew??

Skal bare strekke meg etter den tingen på øverste hylle: Lowkey croptop!

Tørke støv oppå skapet? Lowkey croptop!

Skifte lyspære i taklampa? Lowkeycroptop!

Skal bare gjespe litt å strekke meg sånn som man gjør: Lowkey croptop!

Highfive? … vanlig genser.

A really high highfive? LOWKEY CROPTOP!

Trenger asap en fotograf og en statist som kan ta bilde av ALLE disse scenarioene, men i mellomtiden: SELFIES! ❤

Representasjon

Representasjon er viktig.

Representasjon er avgjørende!

Jeg har visst lenge at dette gjelder for meg, og det ble så utrolig konkret når jeg kom over twitter posten fra Gabby Sidibe.

Gabourey Sidibe er en rå skuespiller, hun har hovedrollen i filmen Precious, jeg har sett henne i American Horror Story, og hun har skapt masse snakkis med en HOT scene i serien Empire.

Hun har den siste tiden medvirket i en kampanje lansert av den amerikanske plussize kleskjeden Lane Bryant, og la ut denne twitter meldingen:

Kan vi bare ta innover oss hvor jævla aktuelt dette er?!?!?

Hvor viktig dette er!

Hvor sinnsykt babe Gabby Sidibe er!

Og så utrolig bra at dette blir satt på dagsorden!

…..Bruk gjerne et minutt…Let it sink in…

….. I.M.P.O.R.T.A.N.T   S.H.I.T……

Jeg bruker ordet ”representasjon” og med det mener jeg at det er viktig at mangfold blir representert. Representert i filmer, reklamer og sosiale medier, mote, blant annet.

Mangfold vil si forskjellige kropper, høyde, størrelse, farge, etnisitet, former, fasonger. Det inkluderer også forskjellige utrykk, gjennom stil, klær, væremåte osv.

ALLE!

Sånn er det ikke i dag. Fåtallet av oss føler at vi kan kjenne oss igjen i det vi ser rundt oss av reklameplakater og lignende. Jeg gjør ikke det, og det skal jeg skrive mer om!

Men, folkens, however awesome: Husk at dette er reklame.

Reklame er aktuelt, reklame har makt, reklame bidrar til å forme verden rundt oss, reklame gjenspeiler trender i samfunnet.

Men, HUSK, det er reklame! Og reklamens første prioritet vil alltid være å selge.

That being said, så gjør Lane Bryant en sykt bra jobb for kroppspositivitet med denne kampanjen. Og jeg digger ca alle reklame videoene de har. Kampanjen heter This Body og i tillegg til Gabby Sidibe er blant annet Danielle Brookes og Ashley Graham med.

And they are fierce!!