Tjukk.

”Hvordan omtaler du deg selv, hvilket ord bruker du for å beskrive kroppen din?”

Fått det spørsmålet mye i det siste eller?

Jeg må si at jeg syns det er et godt spørsmål, et fint spørsmål. Det ble spurt med respekt, og det var relevant. Når du ikke selv er tjukk og skal prate rundt dette temaet må det til tider føles som et minefelt. Å prate fritt men samtidig prøve å ikke fornærme, å vite hva som er sårt eller ikke, hva er det ok å si, hva er det ok å spørre om. Jeg skjønner jo at vi unngår det, fy faen for en jobb.

Noen velger å referere til seg selv og kroppen sin som ’stor’. Andre bruker ’overvektig’, ’tjukk’, ’feit’, ’rundt’, ’kraftig’, ’brulten’, ’fluffy’ osv inn i uendeligheten.
Noen av disse synonymene opplever jeg at eksisterer fordi mange er redde for mer direkte beskrivende ord. Ord som gjerne har blitt brukt som skjellsord, og har en veldig direkte negativ assosiasjon, både personlig og i samfunnet.

Jeg er tjukk. Jeg referere til meg selv som tjukk. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en tjukk kropp.
Når jeg klarte å skille de negative assosiasjonene fra det ordet ble ordet beskrivende og ikke meningsbærende.
Jeg er tjukk, kroppen min er tjukk. Dette er en beskrivelse av kroppen min. Ingenting annet.

Det var og er utrolig frigjørende å kunne kalle meg tjukk. Etter å ha brukt å mye tid på å gjemme meg fra ordet og de assosiasjonene som ble kasta på meg fra alle kanter. Å ta tilbake ordet føles litt som å ta tilbake makten over det. Litt.

For jeg syns også det er et minefelt. Jeg kan plutselig snuble over følelser jeg ikke visste at lå der, ubehandlede tanker, stigma, sårbarhet. Jeg liker ikke ordet ’overvektig’, men må fortsatt respektere de som velger å bruke det som beskrivelse av seg selv. Vi er forskjellige, vi velger å møte verden på forskjellige måter av forskjellige grunner. Jeg kaller meg selv tjukk, noen ganger med den største selvfølge, men jeg også kan kjenne på at det er vanskelig i noen sammenhenger.

For om jeg i whatever sammenheng referer til meg selv som tjukk i selskap med tynne/tynnere mennesker, hvem av dem kommer da til å si ”du burde ikke snakke negativt om deg selv slik, du er flott” eller bare ”neida du er ikke tjukk, du er fin.” Eller blir det bare mekbart litt stillere mens noen kanskje sender meg det blikket.
Et blikk som om det jeg sier er høyst upassende, som om jeg nettop prompa midt i festlighetene. Sjokkert, undrende, nedlatende, dømmende med et hint av sympati, hater det blikket. Jeg venter på at det skal komme hver eneste gang.

Og om jeg og du, som begge kanskje har tjukke kropper men kanskje egentlig ikke kjenner hverandre, er i samme stue og temaet kommer opp. Er det da greit at jeg kaller meg selv tjukk, for da blir du og automatisk tjukk, og jeg vet ikke om du syns det er greit… For det er ikke sikkert du er der jeg er osv… Skjønner?

Og midt oppi det hele har jeg tatt tilbake dette ordet for meg selv, men opplever fortsatt når andre bruker det om meg at det vrir det seg litt i magen. Jeg mister kontrollen, noen andre har makten over ordet. Jeg er sårbar igjen. Det kommer til å ta en livstid å bli kvitt den reaksjonen.

Et minefelt, et gjensidig minefelt. Og i dette gjensidige minefeltet er spørsmål som dette velkomne. De aller fleste spørsmål er velkomne, for den mest effektive måten å desarmere disse minene på er å spørre. Og om jeg ikke har svarene så har jeg da i det minste noe å tenke på til neste gang.

Så om du lurte, så er jeg tjukk ✌️

Reklamer

#8 Is it Selflove Sunday yet? 

Snakker om klær som er inntilsittende og viser mye hud forresten?

Bukse: Lindex

Yas, I gotz this 👌

#gingerskin

#spf50

Sandaler: Skopunkten



Og takk til dritkule veninner som gidder å snappe litt bilder av ei lita blogger, dere er gull ✨

Folk som stirrer

Det er to ting jeg må venne meg til når sommeren nærmere seg og det blir varmere i været. Den ene er edderkoppene som plutselig titter frem, springer over gulvet og forsvinner bak hylla.
Det er ett år siden sist og jeg trenger litt tilvenning her altså.

Om en måneds tid fanger jeg dem opp som ingenting. I august kunne jeg sikkert holdt dem i hendene. Men akkurat nå er jeg fornøyd med at jeg skvetter litt mindre hver gang jeg ser dem.

🕷🕷🕷🕷🕷🕷🕷

Den andre, er alle menneskene som stirrer. På meg.

Jeg sa det til venninna mi i fjor ”De stirrer, når jeg går med denne toppen stirrer folk på magen min” Hun avfeide det, vi avfeide det, jeg var litt for selvbevisst.
Innbiller meg ting, tar alt til meg.
Usikker.

Det kan være jævla tøfft å gå sommeren i møte med en tjukk kropp. Det å plutselig skulle ha på seg mindre klær, mindre dekkende klær, tettsittende klær. Shorts, skjørt, topper. Våren er stappet full av slankereklamer, evige diskusjoner rundt SK2017, feriereklamer, solkremreklamer, badetøysreklamer og i alle er det ei hvit slank blond dame som gir underbevisstheten min noen veldig tydelige signaler.

Jeg syns vell det er litt viktig å anerkjenne at ting kan være vanskelige. For vi prater jo ikke om det. Det er også viktige å adressere de tusen millionene av små ting som gjør det vanskelig, for når jeg får plassert skylda der den hører hjemme slipper jeg å drasse rundt på den selv. Empowerment!

💪

Så er det de som stirrer da. Jeg har vært travel dette vinterhalvåret, der andre har kvittet seg med ”julefettet” har jeg kvittet meg med selvbevissthet og usikkerhet. Jeg er, og har blitt, ufattelig komfortabel med og i kroppen min, med og uten klær.  Så når jeg denne sommeren legger tjukke gensere hjemme, og viser mer hud, mer former, mer valker osv, er jeg over hodet ikke i tvil om at det som faktisk skjer nå, er at folk plutselig stirrer.

👁👁👁

Når jeg går i shorts stirrer de på lårene min.
I skjørt stirrer de på rumpa mi.
I singletter stirrer de på armene mine.
I annet tettsittende tøy stirrer de på magen min.

Det skjer like plutselig som edderkoppene, og det er i denne kontrasten jeg merker det på kroppen, alle de bittesmå blikkene. Blikk som alltid treffer samme sted, alltid blir noen millisekunder lenger en hva som er naturlig De var ikke der før, de har ikke vært der på lenge, jeg trenger litt tilvenning.

I det store og det hele er det helt ok, I get it, jeg stirrer også. Kikker litt lenger en jeg burde på folk. Hun med rosa hår, andre mennesker som skiller seg litt ut osv. Det er i bunn og grunn en veldig menneskelig greie.
Poenget er at det skjer.
Poenget er at det ikke er noe jeg innbiller meg, og det er ikke min feil.

Når det er sagt;

De over 45 er absolutt værst, de glor, åpenlyst. De glor, lenge. Jeg merket at de glor på meg og jeg ser at de glor på andre. Jeg ser at de rynker på nesa, rister litt på hodet, himler med øynene. Dama på t-banen som ikke klarte å feste blikket andre steder en på meg. Kikka meg opp og ned uten å late som om hun gjorde noe annet. Like sjokkert hver gang jeg møtte blikke hennes.
🙄
T-bane turen fra Forskningsparken til Storo har aldri tatt så lang tid.

Jeg har lært at de som glor til slutt som regel kikker opp mot fjeset mitt, og da skal de møte øynene mine.
Du ser meg og du skal vite, at jeg vet, at du.. du stirra. Og det er ditt problem.

Mic- drop! 🎤💥

Kjære alle sammen

Kjære du som syns det er viktig at vi ikke glorifiserer sykelig overvektige/undervektige, og du som føler det nødvendig å påpeke at overvekt kan føre til helserelaterte plager.

Kjære deg som skriver langt og lenge om at kropp må få lov til å være kropp og alle er like bra og gode nok før du skyter inn ”så lenge de er sunne”

Kjære kjære du som skriver så fint om at alle må få lov til å ha forskjellige kropper, fordi det er ikke alle som kan gjøre noe med forbrenningen sin.

Men akkurat nå:

Kjære deg som tar det personlig når vi i kropps-sammenheng snakker negativt om ”malen”, den overrepresenterte kroppen. Fordi dette er din kropp. Kroppstypen jeg lenge trodde at alle hadde bortsett fra meg.
Det viser seg at nesten ingen har den, bortsett fra deg.

Vi retter mye negativ oppmerksomhet mot denne malen. Vi er kritiske til industrien, kritiske til trenden, kristiske til det smale idealet. Og midt oppi alt dette så føles det kanskje som om vi er kritiske til deg? Negative til deg?

58d52e722c00002000ff038e
Bildet: Julia Busato

Jeg forstår så inderlig godt at det er tøft å se en representasjon av kroppen din bli holdt opp og frem som noe negativt. Det er ikke intensjonen og det er ikke greit. Men jeg vet faen ikke hva vi skal gjøre for å få det nødvendige fokuset på det prekære problemet. Det er hardt for deg nå, å se det som skjer nå, i enkelte sammenhenger. Jeg skal forsøke, uten å gjøre dette til en pissekonkurranse eller et personlig pityparty, å sette det du føler nå i litt perspektiv.

Du ser nå at det kommer et opprør mot det vi kaller ”idealkroppen”. I dette opprøret tar vi et oppgjør med en kroppstype som vi mener er overrepresentert. Jeg er utrolig lei meg for at du er en av dem som kjenner at dette treffer deg på en negativ måte.

Jeg vil at du skal vite at jeg vet hvordan du har det. Jeg har vært der, og jeg er der selv, enda. For til tross for disse små hendelsene hvor noen legger ut bilder av tjukke kropper, vi prater om det og verden beveger seg et millihakk i riktig retning. Enda og allikevel ser jeg jevnlig kroppen min holdt opp til spott og spe i slankereklamer og før og etter bilder. The biggest loser, revenge body, sommerkroppen 2017, osv. Enda ser jeg ingen tjukke jenter som er som meg få hovedrollen i filmer, vi er alltid ”the comick sidekick”. Alltid må jeg forsvare min egen og andres helsestatus hver eneste gang debatten kommer opp på alle facebook gruppene. Hver. Eneste. Gang.

Det er fortsatt vanskelig å finne klær. Vanskeligere en det burde være. Bukser, strømpebukser, truser, t skjorter, jakker.
Jeg har fått trøkka i tryne siden jeg var ganske liten at kroppen jeg har, lever og bor i er usunn, ikke bra, ikke verdig, ikke pen, ikke sexy, ingen vil ha den.

Samme kropp som jeg i dag er så ufattelig gla i og stolt av. Og hver gang jeg sier det høyt må jeg fortsatt for svare meg, forsvare helsestatus, forsvare samfunnspåvirkning, forsvare matvaner osv.
Jeg må fortsatt se mennesker applaudere hverandre og seg selv fordi de ikke ser ut som meg lenger. Jeg er alltid før bildet. Det er en jævla luksus å få lov til å ta ting som dette personlig, jeg kan ikke det, jeg hadde dødd.

Jeg er av prinsipp i mot at noen skal føle at deres kropp blir negativt fremstilt i media, eller andre steder. Jeg mener at alle kropper er bra kropper. Jeg HATER at dette er i ferd med å utvikle seg til en konkurranse. Det kommer ingenting godt utav det.

Jeg vil allikevel be deg om å tåle litt.

Jeg ser ingen vei utenom, jeg ser ikke hvordan vi kan peke på et problem uten å såre noen. Ikke misforstå meg, du er ikke et problem, men det er problematisk at samfunnstrenden er slik den er. Nei, kropp er ikke kropp. Kropp har aldri bare vært kropp for meg, det har vært krig siden før jeg kan huske, det kommer til å ta tid før det øvrige samfunnet er villige til å la kropp ”bare” være kropp for meg. For meg og deg og alle oss.

Det er derfor jeg vil be deg om å tåle litt å ikke ta det personlig. Det er ikke personlig. Du er fantastisk, og det er jeg også.

Strømpebuksehelvette..

Ganske tilfeldig hadde jeg i månedsskifte november/desember en liten klesrevolusjon. Midt i Paris(hvor for øvrig ingen har hørt om strl 54) oppdaget jeg genserkjoler! Og deretter oppdaget jeg at jeg så ganske smashing ut i dem!

Det er en liten og nevneverdig revolusjon, og det symboliserer i aller høyeste grad en illusjon av typen ”det kan ikke jeg” som jeg, helt selv, har knust og grust, drept og begravd! Go me!

16176490_10154730152756900_46141030_n

VBO
Det som har vært greia er jo dette lille issuet med at jeg ikke er og aldri har vært strømlinjeformet. Aerodynamisk liksom. Det er ikke egentlig et problem, fordi jeg er et menneske og ikke en fugl, men det virker ikke alltid helt som om den øvrige menneskeheten har skjønt at evolusjonen ikke går den veien. Så derfor har jeg frem til ganske nylig levd med et noe anstrengt forhold til det som kalles ”visible belly outline”, forkortet til: VBO. Mitt VBO.

Det kommer seg jævlig!

Strømpebukser med bismak
Men så var det disse strømpebuksene da. Måtte jo ha det!

De helvettes strømpebuksene som er sjeldnere en trua dyrearter i det fri. Kan ikke bare stikke innom Kiwi å kjøpe med meg Pierre Robert på veien da vettu! I’m too fat for that!
Jeg har god kontroll på hva strømpebukser som er tilgjengelige for meg i min størrelse rundt omkring, akkurat som plussize avdelingene var det noe av det første jeg gjorde når jeg kom til Oslo, å finne ut hvor denne jenta får tak i strømpebukser! Og, ladies, zizzi er mitt strømpebuksemekka!
Så krisen var til å ta og føle på når jeg kom ned dit før jul for å kjøpe strømpebukser (ettersom jeg hadde store planer om å bo i genserkjolene mine denne jula) og det var utsolgt!!

(lang historie kort, så har de ikke de samme typene strømpebukser i stavanger, så ja det var fullstendig krise!)

Jeg er iherdig som få, ringte ned hver dag for spørre om de hadde fått inn flere, flaksen var med meg, som ved et mirakel fikk de inn 2 stk av min utvalgte favoritt. Jeg kjøpte selvfølgelig begge. Julen var redda, men bismaken av at strømpebukser ikke er en like stor selvfølgelighet for meg som det er for andre er absolutt tilstede.

Not that kind of strømpebukse!
Jeg har rocka mine genserkjoler julen gjennom med den største selvfølgelighet. Og da passet det fint at det var 10 plussgrader i Stavanger nesten hele ferien min.
Ingen snø der altså.. Da blir det strømpebukse:

Jeg fikk et par komplementer som jeg satt veldig pris på, og ikke mindre en tre små bemerkninger om at jeg skulle hatt en tjukkere/grovere strømpebukse til. Altså et grovere stoff! Bomull eller ull eller noe.. Det hadde vært varmere. Det hadde passet litt bedre til.

Etter den tredje kommentaren på to dager måtte jeg si med litt irritert og streng stemme at:
”Ja! Jeg vet det! Men det finnes ikke. Jeg er enig, men det eksisterer ikke tjukke strømpebukser i noe annet stoff en acryl i min størrelse, så det får jeg faktisk ikke gjort noe med!”

Stakkars mamma visste ikke at jeg hadde fått den kommentaren et par ganger før, og var heller ikke klar over den akutte mangelen på tjukke strømpebukser i min verden.

Sorry mamma!! ❤

Mamma tok den, mamma forstår, mamma er best!
Så ja, nei, det finnes ikke. Ikke i butikk vertfall. Jeg har prøvd og jeg har leita. Og om du trodde det hadde bismak med utsolgte strømpebukser så kan du banne på at det har bismak når det finnes ting jeg vil ha som jeg faktisk ikke får tak i! Men altså, fuck det! Det kommer vell etter hvert. Jeg skal rocke acryl strømpebukser i mellomtiden og gi faen slik som jeg har blitt så utrolig god på 😉

Jeg har bare noe jeg skulle sakt..

Når det kommer til helse, kropp, kroppslig utfoldelse. Evner, kapasitet, styrke, fart, bevegelighet og potensiale.

Du og jeg og vi to har litt bilder oppi hodet vårt om hvordan en person ser ut når den innehar en eller flere av de ovenfor-nevnte egenskapene.

Sannheten ser ikke slik ut.

(obs reklame fra penningtons, men jeg syns budskapet er viktig)

Treningssenter, blogger og reklame serverer oss et bilde av trente gutter og jenter som ser veldig ensformige ut. Dette bildet fester vi til vår indre forestilling av hva det vil si å være trent, sunn, aktiv, frisk og et godt forbilde. Hvordan kan vi ikke det?

Hva dette har gjort med meg er å gi meg en forestilling om at jeg ikke kan være sterk, eller trent. Jeg kan ikke ha god kondis, ever, jeg er ikke bøyelig eller fleksibel og jeg kan ikke bevege meg på den måten for jeg har ikke kroppen til det. Og når jeg tror, så sterkt, at jeg ikke kan gjøre det, da tør jeg heller ikke å prøve.

Og er ikke det bare livets ironi da!

Funfact: I treningstøys-avdelingen på H&M går ca 95% av størrelsene på klærne kun opp til størrelse L..
Så visst du vil trene, må du være tynn fra før av. Eller, tynnere en meg, for jeg får ikke kjøpe treningsklær der! (Da må jeg i plussize avdelingen på nettet!)

Jeg fikk en liten aha opplevelse under sist sommer OL. Da hadde jeg allerede alliert meg med internett, fikk masse positivt input jevnlig, allikevel ble det en liten øyenåpner. For der finnes en utrolig variasjon av kropper og styrke!
Kvinner som er best i sin gren, som vinner gull, som ikke ser ut som plakaten til Elixia…

amanda-bingson-bw

(På bildet: Amanda Bingson)

Der er kvinnene du ikke ser i reklamene, eller bloggene. Og det er synd!
Det er synd fordi vi ikke har en styrkende eller positiv eksponering av kvinner, tjukke kvinner, formfulle kvinner som er i aktivitet eller bevegelse. Vi har ikke et syn på aktive kvinner og jenter som inkluderer mangfoldet av hvordan en trent kropp kan ser ut. Vi har et jævla fucked up syn på hvordan sunne friske kropper ”skal” være.
Kan vi slutte med det?

Jeg merker at det absolutt ikke er nødvendig engang, å inkludere et bilde som kan illustrere hva jeg mener, når jeg sier reklame, treningssenter og fitness blogg.  Jeg tror vi vet veldig godt hva jeg sikter til..
Og med det bildet konstant i bakhodet blir gapet veldig stort mellom der jeg er, og der jeg ”burde” være. Det blir urealistisk stort, og jeg kan egentlig bare gi opp for jeg kommer meg aldri dit jeg ”burde” være.

Men la oss få litt klarhet i dette, for jeg burde aldri være der. Min kropp burde aldri være der, den er ikke skapt for det. Problemet ligger i at jeg aldri, for faen, skulle gått rundt å trodd at jeg burde vært der heller!

Kan vi det minste får litt goddamned variasjon??

Sånn at jeg kunne fått sett alle måtene kroppen min kan være sterk på, alle måtene kroppen min kan bevege seg på. Slik at jeg kunne få slippe å tenke at kroppen min var en hindring, men heller full av potensiale og evner.

Det faller som så veldig mye annet tilbake på mangelen av representasjon.

Fortsettelse kommer til å følge, i mellomtiden var denne artikkelen fin!

Kroppspositivitet og fitness, en begrepsavklaring.

Jeg liker ikke når fitnessblogger utgir seg for å være kroppspositive, for det er tull. Jeg kan da forstå at de gjør det, kroppspositivitet er et nytt, spennende og potensielt trendy begrep, det vil utvide lesergruppen, gi flere likes eller whatever. Business is business. Men jeg blir så sur når de tar begrepet mitt, som jeg fant helt av meg selv, som jeg jobbet mange år med å forstå(jobber enda)som jeg har presset til mitt hjerte, som gir meg håp og så forgifter det! Fyller det med piss, slik at jeg igjen får høre av jenter som kanskje innerst inne har veldig lyst å omfavne sine egne kropper og være ubetinget gla i seg selv og andre, at; SE en kroppspositiv blogg! Den var jammen kjekk for det å være kroppspositiv må jo være å bli en bedre versjon av seg selv?? Og med dette mener bloggen: en bedre trent versjon av seg selv..

COME ON PEOPLE!!

Og ikke kom her og si at ”jammen dette er kroppspositivitet for meg, og det er jo individuelt!” Jada, det er individuelt, og det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for meg. Og la meg gjøre det klinkende klart at om du mener at denne fitness/kostholds/helse bloggen er greia for deg og gir deg masse positivt i livet og hverdagen, så er det flott det! Go you! …. Men det gjør ikke bloggen kroppspositiv! Og det gir ikke bloggen lov eller rett til å ta dette utrykket å fylle det med tips til livsstilsendringer, sukkerfrie oppskrifter, og treningsveiledning. Du følger ikke en kroppspositiv blogg, du følger en fitnessblogg. Og om du ønsker å følge en fitnessblogg så gjør du det, og det skal jeg og alle andre bare respektere… Men det er fortsatt en fitnessblogg!

Own your shit!

En kroppspositiv tenkemåte krever blant annet at du utvider perspektivet ditt når det kommer til begrepene ”sunnhet” og ”helse”, det krever også at du klarer å se det ganske store skille mellom et individs fysiske helse og helhetlige verdi som menneske. Og at alle kropper er bra kropper helt uavhengig av størrelse, vekt, helsetilstand eller utseende.

Det kan absolutt være vanskelig for utrente øyne å se skille mellom de to, i vår kultur og i vårt samfunn ser vi på trening som noe av det mest helsefremmende man kan foreta seg. Det oppfordres i øst og i vest. Vi forbinder tynne kropper med sunne kropper, selv om dette absolutt ikke alltid er tilfelle.

Tynn kropp = sunn kropp

Sunn kropp= verdifull kropp

Vi tenker slik at når vi har en sunn kropp og holder kroppen vår sunn gjør vi en positiv gjerning for kroppen vår. Og vårt mest konkrete forhold til sunnhet og sunnhetsfremmende gjerninger er nettopp trening og kosthold.(Det er her SATS og Elixia tjener sine milliarder)

celebrity-gifs-brad-pitt-workout

Et voila! Løgnen om kroppspositivitet er født!

Slik har også tynne kropper fått størst sosial status og verdi i samfunnet. Fitnessbloggene bidrar til å opprettholde denne illusjonen, blandt annet fordi de aller fleste trenings og fitnessblogger ikke fremmer et kroppslig mangfold når de sprer om seg med sunnhetens gode ord og budskap. Det er flott at det finnes mange gode og varierte kilder for deg som søker inspirasjon på de aktuelle områdene, men la oss være så snill å kalle en spade for en spade. It is what it is.
På grunn av dette veldig diffuse skille mellom kropp, trening, helse, verdi, og selvbilde er det lett å selge det ene som det andre.
Men på lik linje som at en strikkeblogg ikke er det samme som en sminkeblogg, er ikke fitness/helse/kosthold og kroppspositivitet samme greie. Du kan fint sitte hjemme i sofaen å strikke mariusgenser med highlighter og brows on fleek, men det er ikke det samme og de to er likeverdige interesser uavhengige av hverandre.
Du kan fint omfavne kroppspositivitetens budskap og elske jogging, men du må ikke jogge for å være kroppspositiv og visa versa.
Det er derfor det er så skummelt for meg når fitness, helse og kosthold blir en representasjon av kroppspositivitet. Det kan plutselig bli en ganske skummel blindvei på en sti som er krevende nok å navigere i utgangspunktet.

tumblr_mz3v1xg71t1rdfgw4o4_r1_250

Jeg tror vi alle er bedre tjent om vi klarer å opprettholde dette skille og anerkjenne hvor interessene og behovene våre egentlig ligger, og å respektere hverandre fullverdig for det. Jeg trenger ikke fitness i livet mitt nå, jeg trenger å være(og å få være) tjukk og glad og vakker, fornøyd og akseptert. Om den dagen kommer at mine personlige mål og behov endrer seg skal det ikke være noen tvil, og om det er det håper jeg at noen gir beskjed høyt og tydelig slik at jeg ikke risikerer å forvirre noen som søkte noe annet en det jeg hadde tenkt å gi.

One more time for the people in the back:

(Video fra Bustle med kroppsaktivist Marie Southard Ospina)

Selflove Sunday



Dette er et bilde av ei jente som digger seg selv! Kan du se det?

I’m tha bomb!


Jeg trenger og jeg elsker å se bilder av jenter som digger seg selv, som elsker seg selv, som ikke får nok av seg selv. Som er en motvekt til alt jeg får servert gjennom en dag som jeg ikke kan kjenne meg igjen i.

I dag er det meg ; )


Jeg er ferdig med janteloven, done, finito! Ikke bare tror jeg at jeg er noe, jeg vet det! 

Når jeg skriver som jeg gjør, når jeg trekker opp og frem i lyset så mange holdninger og negative samfunnstrender, er det ekstra viktig at jeg kan gi meg selv anerkjennelse for alt det jeg er. 

Men sånn helt ærlig…..


I dont need a reason! 

Safe space

Kroppspositive Norge, er dere der?

Jeg leter etter en kroppspositiv trygg plass på internett. Nærmere bestemt facebook.
Jeg har trygge gode områder rundt meg både på Instagram og Tumblr. Her får jeg bestemme selv hva innhold jeg vil se, hvem jeg vil følge. Hva som motiverer, inspirerer og utfordrer meg og lar meg og mine perspektiver utvikle seg i mitt eget tempo.

I kontrast kan resten av verden/internett gjøre meg litt motløs innimellom.

Jeg leter etter et fellesskap her i Norge, et sted hvor jenter som er tjukke sånn som meg, kan dele litt tips og erfaringer. Få utløp for frustrasjon, løfte hverandre opp, inspirere hverandre.

Where are you guys?

Jeg fant en gruppe som jeg trodde var it. Det er en gruppe for større/tjukkere/curvy/formfulle/fluffy/whatever/velgdinforetrukknebeskrivelse jenter.

 

Was not it.

 

De ikke-kroppspositive temaene

Hvorfor må alle steder som utgir seg som kroppspositive steder yre av tips til ”sunne snacks” og slankehistorier???
Endeløse fuckings før og etter bilder! Jeg er så lei!

JEG ORKER IKKE MER!

Jeg trenger ikke flere tips til sunne snacks, det er det nok av fra før! Det finnes i alle blad, det er tilgjengelig i utallige apper, og det finnes såå mange blogger dedikert til akkurat det. Den evige formaningen om at jeg kunne ”unne” meg to vaffler i dag fordi de var laget på havregryn og gulrot. ÆSJ!!
Et eple med kanel kan bli en kalorifattig eplekakeopplevelse om du bare legger fantasien og godviljen til. Det er bullshit og det er ikke nødvendig.

Til deg som har gått ned i vekt eller holder på. Go you!!! Skryt masse av deg selv, du har fortjent det. That shit is hard!
Men frem til holdningene i verden rundt vekt, økning og nedgang endrer seg drastisk kan jeg ikke klare å stå i all skryten du får.
For verden er så overveldende bestemt på å fortelle meg at jeg er feil sånn som jeg er, og jeg ble så alt for tidlig lært å måle meg selv opp mot andre. Det er ikke din feil, men jeg orker ikke.
Jeg håper du vet at du var like fantastisk før du gikk ned i vekt som du er nå. Det er det ikke sikkert du gjør. Det er hovedsakelig der problemet ligger.

De ovenfornevnte tingene gjør det utrolig vanskelig å høre alt hatet jenter har mot seg selv og kroppene sin. Det er dette jeg tenker at jeg må tåle av og til, for vi har alle usikkerheter, men det er så vondt.

Det er så vondt å høre om den evige jakten på klær som dekker ”skavanker” som rumpe og lår. Alt som må skjules, dekkes over, gjemmes vekk. Rumper lår, armer, pupper, mage, rygg. Alt.
Jeg ser en av administratorene for denne gruppen legger ut bilde av et nytt plagg som hun for øvrig er kjempefornøyd med fordi det skjuler. Så fortsetter hun innlegget med å konsekvent rakke ned på sine ”litt for små pupper” og ”kraftige legger”.
Du legger lista for hva innhold som skal frontes. Er det virkelig slik du vil ha det?

 

Den farlige trenden

Dette handler ikke om å snakke åpent om usikkerheter. Det er en trend. At jenter systematisk rakker ned på seg selv er farlig. At jenter systematisk rakker ned på seg selv og kroppene sine foran andre jenter, er skadelig!

Jeg orker ikke mer..

Jeg kjenner på at nå mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg gått fra å være litt irritert til å bli ganske trist.
Det er ganske trist.

Disse tingene er ikke forenelige med en kroppspositiv holdning. Det er ikke de åpenbare tingene, det er ikke mobbingen utenifra. Det er måten selvhat sniker seg inn i vår dagligtale forkledd som ”usikkerheter” og livsstilstips.

Jeg orker ikke.

Min trygge sone

Det er ikke likt for alle, hva vi vokser på og hva vi trenger i livene våre akkurat nå, eller i morgen. Men ingen trenger den type negativitet som jeg finner i disse gruppene.

Jeg vil se jenter som viser frem kroppen sin på en positiv måte. Dette er noe som i dag er nesten eksklusivt er forbehold tynne jenter…. Veldig tynne jenter.

Jeg vil se jenter som våger å bryte med ”skjønnhetsidealet” og tro på seg selv. Fuck janteloven. Fuck selfiesperren. Fuck de sosiale normene som holder oss igjen.

Jeg vil se jenter som utfordrer. Utfordrer mitt og samfunnets syn på hva som er vakkert. Hva som er feminint. Hva som er sexy.

Jenter som kan komme sammen og utrykke frustrasjon over at det er jævla vanskelig for ei tjukk jente å finne et bra par bukser, utvalget er kriminelt dårlig, det er ikke vår feil.

Jenter som bare vil bli litt inspirert. Ta det i ditt eget tempo. Det er helt ok, jeg liker deg uannsett.

Jenter som bare vet innerst inne, at alt denne negativiteten ikke er veien og gå.

Jeg vil se jenter som løfter hverandre opp og tørr å dele historier og opplevelser, det er slik vi vokser. Anerkjenne hverandres erfaringer, spesielt de negative. Det er ikke syting, det er realiteten.

Jenter som gir faen.

Jenter som vil starte en revolusjon!

Altså… hollar if you hear me!..