I have apps and I am not afraid to use them!

Jeg har skrevet litt om mangelen på representasjon i samfunnet. (herher og her) Mangelen på synligheten av kropper og positiv fremstilling av kropper som i større grad representerer den gjennomsnittlige kvinnen. For det finnes u-trolig lite av det i omgivelsene våre i dag. Reklame, blader, mote, tv serier, filmer, lite til ingen relaterbar representasjon.

Som sagt så har jeg skrevet om det før, det begynner og bli et par måneder siden, og man skulle vell kanskje trodd at noen ville lest det(redaktøren i Vogue eller Vanity Fair kanskje) og tenkt ”Nei shit! Dette må vi gjøre noe med”

Men nei.. No such luck.

Men altså, I dont care, for jeg kan endre hva jeg ser rundt meg. Og da snakker jeg ikke om å tapetsere veggene mine med Tess Holliday og Ashley Graham… though I could!

 

Jeg bestemmer hva jeg skal se og hva som skal få påvirke meg. Neida, jeg går ikke rundt å myser slik at jeg kjapt kan lukke øynene idet jeg glimter nok en reklameplakat med Cara DeLevingne.

Kan du ikke bare se meg for deg løpende forbi mote magasinene i butikkhyllene med hendene foran øynene mens jeg krasjer inn i fremmede mennesker?

Nææ..
Jeg må nok pent leve med det, spesielt ettersom reklamemogulene verden over tydeligvis har gått glipp av akkurat denne bloggen. Like, why am I not superfamous?

Cara Delevingne er forøvrig også dødshot, hun bare innehar en kroppstype som er overeksponert på de arenaene hvor vi trenger mangfold.

MEN sosiale medier er liksom tingen. Sosiale medier som for eksempel Instagram har fått mye tyn for å være en av de appene hvor utseende og det estetiske kommer mest i fokus. (Det er bildebasert da så, duh.. lizm..) Og all kritikk er nok velfortjent for vi vet alle det stort sett ikke handler utelukkende om virkelighetsnære poseringer på akkurat denne appen.

Men er det ikke også bare vakker ironi at det er Instagram av alle apper som har vært min portal og mitt viktigste verktøy for å endre det jeg ser og omgir meg med. Mitt viktigste verktøy for å unfucke hjernen litt etter litt. Det er makt til å velge hva jeg vil se og hva jeg vil la påvirke meg, how cool is that?? Instagram, Tumblr, Facebook. I got the powah!

<3internett<3

Så om du kjenner det twitcher i scrollemuskelen kan jeg anbefale noen hashtags som jeg er veldig glad i:

#effyoubeautystandards #honormycurves #sizelycklig #allbodiesaregoodbodies #bodypositive #ignoretheshould   #fatterthanothers ++++

Og Instagrammere:

 

 

Happy internetting :*

Gode intensjoner

 

”Jeg visste ikke at det var sånn.” -Nei, men nå vet du det.

”Du legger ikke bare litt for mye i det da?” -Hæ?

”Altså, at du føler at alt gjelder deg, og tar alt til deg” -At jeg overreagerer?

”At du bare tenker så mye på det at du reagerer på alt.” -Så, at jeg kanskje innbiller meg ting? At jeg er litt for sensitiv?

”Ja, for det er jo ingen som er slemme mot deg, liksom?” -Nei det er ikke det..

”Vi bryr oss jo bare om deg og vil at du skal ha det bra”

Jeg dør. Jeg drukner under byrden av dine gode intensjoner. Din evige uvitenhet og smale forstilling om hvordan jeg skal ha det bra. Dine jævla fuckings gode intensjoner og måten du trivialiserer og fornekter min historie på. Min sannhet. Mitt liv! Slutt med det!

For det er de gode intensjonene som har gjort det vanskelig å puste, vanskelig å være. Du ser ikke det, kanskje fordi du er enig i alle de gode intensjonene som dyttes på meg fra alle kanter, eller fordi du aldri har opplevd dette. Du har aldri kjent på kroppen hvordan det er når majoriteten av samfunnet og menneskene du møter ønsker at du skal være annerledes, for din egen skyld.

Det tok meg en stund før jeg skjønte at jeg hadde opplevd det jeg og, så blind kan man være, for alle har jo bare gode intensjoner. De vil meg jo bare vel.

If only

”Du er egentlig ganske pen” ok.. takk?

”Du vet, visst du bare hadde gått ned 20 kilo kunne du velge og vrake av mannfolka her inne”

….ok?

”Det er ikke så vanskelig, bare bestem deg liksom. Gå en tur hver dag og kutt ned på sjokoladen!”

Samtalen fant sted for et par år siden ca 01:30 en lørdags kveld, på en klubb i Stavanger.

Det var vanskelig der og da å ta tak i meg selv og ikke bare jatte med, ikke bare være enig. Å bryte mønsteret som frem til nylig har fortalt meg at jeg skylder verden en unnskyldning og ikke minst en forklaring.

Jeg var ikke enig, han kjente jo ikke meg, han visste ikke hva slags destruktive reaksjoner en slik uttalelse kunne utløse i meg. Nei da, han var jo enig i det, men jeg måtte forstå at det var jo ikke slik ment. Han hadde jo bare gode intensjoner!

Han ble for øvrig litt overrasket når jeg fortalte at jeg ikke spiste sjokolade hver dag.

”Å? Men hva spiser du da?”

*Panneklask*

Og fylla har for øvrig ikke skylda. Du er bare dum.

Han hadde ikke sagt det om han var edru, men han hadde fortsatt tenkt det, og det holder i massevis.

Gode intensjoner + negative holdninger =

Jeg vet nemlig hva du tenker, for jeg har tenkt det selv. Om meg selv, og om andre. Jeg er, slik som deg, et produkt av våre holdninger, vårt samfunn, våre verdier. Våre skakkjørte altoppslukende verdier.

I tillegg til dette hører jeg alt som blir sagt, og jeg ser hvor du ser og hvordan øynene hviler et millisekund lenger enn de burde på de stedene på kroppen min som gjør deg ukomfortabel.
Jeg hører hvordan du formulerer deg, og ordene du velger bort har en like stor påvirkning som ordene du sier høyt. Du har bare gode intensjoner når du unngår visse temaer for min skyld.
Du er nok ikke klar over det, men kroppen din kommuniserer ofte veldig tydelig hva du syns om kroppen min. Blikket ditt, og den litt brydde holdningen når jeg selv sier jeg er tjukk.
”Du er jo ikke sånn tjukk, du er jo ganske fin”
Jeg er dritfin, og jeg er tjukk. Jeg kan være begge deler. Watch me!

Klart det hadde væt litt lettere om jeg hadde vært litt lettere, men det hadde vært enda lettere om jeg ikke hadde måtte blitt lettere for å få det lettere… skjønner?

Get with the program, det er ingenting galt med meg, jeg er 100% perfekt.

 

img_1974_zpscjmetqek

 

But how?

I mitt liv opplever jeg at kostholdsråd og treningsoppfordringer fra andre kommer ganske ofte. Gjerne fra totalt fremmede. De føler også ofte at de kan betro seg til meg om usikkerheter og at vi har et felleskap fordi jeg må jo også føle det samme. Og ikke minst, hvordan kan jeg ha så god selvtillit når jeg er så tjukk som jeg er? Du mener det godt, men smak litt på den setningen. Det er ikke greit.

Så nei, du får ikke lov til å fortelle meg at jeg er litt for sensitiv og tolker alt i verste mening. At mine opplevelser ikke er reelle eller trivialisere dem ved å si at dette er noe som skjer med alle. Fuck off!
Syns du jeg er sutrete? At jeg fokuserer på det negative? Eat shit!

Jeg sutrer ikke, jeg konstaterer fakta. Det er en ubehagelig sannhet og hvis du ikke kan håndtere det eller unne meg min versjon kan du faktisk gå å være et annet sted. I don`t want you, I don`t need you!

Sorry, not sorry!