I have apps and I am not afraid to use them!

Jeg har skrevet litt om mangelen på representasjon i samfunnet. (herher og her) Mangelen på synligheten av kropper og positiv fremstilling av kropper som i større grad representerer den gjennomsnittlige kvinnen. For det finnes u-trolig lite av det i omgivelsene våre i dag. Reklame, blader, mote, tv serier, filmer, lite til ingen relaterbar representasjon.

Som sagt så har jeg skrevet om det før, det begynner og bli et par måneder siden, og man skulle vell kanskje trodd at noen ville lest det(redaktøren i Vogue eller Vanity Fair kanskje) og tenkt ”Nei shit! Dette må vi gjøre noe med”

Men nei.. No such luck.

Men altså, I dont care, for jeg kan endre hva jeg ser rundt meg. Og da snakker jeg ikke om å tapetsere veggene mine med Tess Holliday og Ashley Graham… though I could!

 

Jeg bestemmer hva jeg skal se og hva som skal få påvirke meg. Neida, jeg går ikke rundt å myser slik at jeg kjapt kan lukke øynene idet jeg glimter nok en reklameplakat med Cara DeLevingne.

Kan du ikke bare se meg for deg løpende forbi mote magasinene i butikkhyllene med hendene foran øynene mens jeg krasjer inn i fremmede mennesker?

Nææ..
Jeg må nok pent leve med det, spesielt ettersom reklamemogulene verden over tydeligvis har gått glipp av akkurat denne bloggen. Like, why am I not superfamous?

Cara Delevingne er forøvrig også dødshot, hun bare innehar en kroppstype som er overeksponert på de arenaene hvor vi trenger mangfold.

MEN sosiale medier er liksom tingen. Sosiale medier som for eksempel Instagram har fått mye tyn for å være en av de appene hvor utseende og det estetiske kommer mest i fokus. (Det er bildebasert da så, duh.. lizm..) Og all kritikk er nok velfortjent for vi vet alle det stort sett ikke handler utelukkende om virkelighetsnære poseringer på akkurat denne appen.

Men er det ikke også bare vakker ironi at det er Instagram av alle apper som har vært min portal og mitt viktigste verktøy for å endre det jeg ser og omgir meg med. Mitt viktigste verktøy for å unfucke hjernen litt etter litt. Det er makt til å velge hva jeg vil se og hva jeg vil la påvirke meg, how cool is that?? Instagram, Tumblr, Facebook. I got the powah!

<3internett<3

Så om du kjenner det twitcher i scrollemuskelen kan jeg anbefale noen hashtags som jeg er veldig glad i:

#effyoubeautystandards #honormycurves #sizelycklig #allbodiesaregoodbodies #bodypositive #ignoretheshould   #fatterthanothers ++++

Og Instagrammere:

 

 

Happy internetting :*

Spread the word

Fikk en melding fra ei som lurte på hvor jeg hadde kjøpt kjolen jeg hadde på meg. Hun hadde aldri hørt om asos.com, at de har en egen plus and curve linje, som for øvrig er fantastisk. Hun hadde ikke hørt om Torrid.com, Lovesick.com eller Lanebryant.com.

En annen sa hun va møkk lei lindex og HM. Jepp. Me too. Hadde ikke hørt om de ovenfornevnte hun heller. Eller noen andre, for det finnes mange mange flere forhandlere som selger +size, og det kommer stadig flere.

I en helt annen telefonsamtale spør hun i andre enden, ”men hvorfor har de ikke hørt om det? Vi lever i 2017, alt finnes jo på internett, de må jo bare ut å leite!”
Ja!
Nei…
Jeg vet veldig godt at det ikke alltid går, å lete etter noe som du ikke vet at eksisterer. Som du ikke vet at du kan lete etter. Jeg visste ikke at jeg kunne lete jeg heller, og jeg er over å føle meg dum for at jeg ikke visste, for at jeg gikk rundt å følte meg fanga av dårlig utvalgt og stigmatisering når jeg ikke visste at jeg kunne lete. At det var noe å lete etter.
Hun i andre enden er enig, for vi har jo begge vært der, at vi ikke visste. Men hvorfor visste vi ikke?

Jeg innser at mulighetene mine til å ønske og å kreve aldri har eksistert på lik linje som alle andre sine, de gjør det ennå ikke, det er et evighetsprosjekt.
Når man er en større størrelse og ikke finner klær, når man er tjukk og ikke passer inn, når man er kroppsliggjøringen av usunn og uønsket, det er ikke da du lærer å lete utenfor boksen.
Ingen har noensinne fortalt meg at ”Jo Marte, du fortjener bedre!” det fant jeg ut helt av meg selv, og mye av det kom når jeg så at det fantes bedre.
At andre jenter som meg ikke levde som en evig unnskyldning for at de tok opp litt mer plass på bussen.

Jeg har aldri ant hvilke ressurser som har eksistert i verden og på internett, kunnskap, felleskap, jeg har aldri turt å spørre. Jeg har aldri turt å spørre om andre opplever de samme tingene som jeg har gjort.
Og det er ingen som reklamerer for dette i Norge, det er death by association.
Liker å tro at vi som blogger kanskje er viktige i den sammenhengen eller noe… jeg syns det.
Jeg håper ingen føler at de dør gjennom assosiasjon, selv om jeg vet at mye av det jeg tar opp og skriver om er vanskelige temaer som det kan være ukult å ha en egen mening om.

Det finnes mange mange flere forhandlere som selger +size, og det kommer stadig flere, problemet er at de ikke er i Norge. De reklameres ikke for i Norge, eksponeres ikke i Norge. Og Norge må vi betale toll når vi bestiller varer som ikke er fra Norge… uggghhh!

Men det er greit det Norge, jeg skal betale litt toll, for jeg er verdt det, det vet jeg nå. Spread the word!