Can a girl just be fat, or what?

Never ever, aldri aldri kommer jeg til å skrive et innlegg om hvorfor jeg er tjukk.

Du har ikke krav på vite noe om tjukkheten min. Om fettet mitt, om magen min, rompa, armene eller om lårene mine har et opphav. En begrunnelse. En rettferdiggjøring. En unnskyldning.

Du skal gi langt faen i stoffskiftet mitt, psyken min, oppveksten min, bakgrunnen min. Om jeg mangler selvdisiplin eller bare ikke skjønner hvor tjukk jeg egentlig er. Stopp, slutt, ferdig.

Dette er viktig for meg. Det er viktig for meg å opprettholde at ingen har krav på min historie. Jeg velger selv å dele det jeg gjør, og jeg har ikke en dritt å bevise. Det blir viktigere for meg når jeg ser rundt meg, hører og leser måten jenter omtaler seg selv og kroppene sine på.

En økende andel av jenter omtaler seg selv som kroppspositive, inkluderende, stolte av kroppen sin uansett fasong og størrelse. De skriver om at vi må bli flinkere til å være glad i oss selv akkurat slik vi er, at alle kropper er bra kropper. Og i samme åndedrag begynner de å forklare historien bak kroppen sin, grunnen til hvorfor de er som de er. Fysiske og psykiske utfordringer som førte til at akkurat deres kropp er slik den er, stor, liten, tykk eller tynn.

Ingen skal få ta fra deg historien bak kroppen din, din kompleksitet og individuelle erfaring, den er din å dele eller gjøre hva du vil med.

Men…
Det bekymrer meg at tonen i debatten, i samtalene, i ytringene begynner å gå i en retning hvor tjukke kropper må rettferdiggjøres..

Er det bare meg?
At «elsk deg selv som du er» kommer veldig i kjølvannet av «men jeg er slik fordi :«..» og det da er det ikke min feil at jeg er sånn.»

Men hva med kroppene som bare er tjukke? Hva med de som bare legger på seg, uten tilsynelatende grunn eller logikk. Kroppene som blir tjukkere, jevnt og trutt eller helt plutselig.

Jeg tror ikke intensjonen alltid er å gjemme seg bak en diagnose eller en forklaring når vi snakker om kropp og fett sammen med dette. Jeg tror ofte vi gjør det for å belyse hvor forskjellige vi er og at mange ting har et opphav vi ikke har tenkt over.
Ofte er det ting som er utrolig viktige, ting vi ikke er flinke til å snakke om ellers. Det er fint. Kompleksitet. Liker det!
Men jeg liker ikke når jeg føler at det øvrige samfunnet vil ha en forklaring av meg, at jeg må rettferdiggjøre meg selv på et vis. 

Det slo meg her om dagen at jeg alltid har fått ganske mye mas om å sjekke diverse ting. Veldig ofte stoffskiftet, for der MÅ det jo være noe galt.. Det er ikke det, jeg har sjekka.
Spørsmål om pcos… har ikke det heller.
Hormoner?
Trøstespising?
Latskap?
Hva er grunnen liksom? Alle har jo tydeligvis en grunn til at de har blitt tjukke, er vel ingen som bare blir tjukke?!?!

Så viktig som det er å prate om de tilstandene som fører til at kropper reagerer på ulike måter, så er det like viktig å snakke om de kroppene som bare er tjukke. For per 2018 er jeg ganske sikker på at de aller fleste ikke tenker at det å legge på seg og å bli tjukkere som en del av å bli voksen, å bli eldre, å være i forandring, i utvikling, og å leve. Som noe som skjer naturlig og ofte uten at man har logget inn 30 timer i uka på mcdonalds, eller at noe er alvorlig galt et sted.

Det er kanskje viktig å poengtere at min opplevelse av å være ei tjukk jente i dette samfunnet skiller seg nok fra deg som har en tynnere/slankere kropp. Jeg ser mer, oppfatter mer av presset rundt det å være tynn. Det angår som regel meg eller reflektere tilbake på meg, om aldri så indirekte og subtilt. Og det jeg egentlig vil si med all denne teksten er at jeg er lei av den automatiske forklaringen mange ofte gir om kroppene sine, og som jeg føler at samfunnet krever av meg med jevne mellomrom.

Det er lite plass og synlighet for tjukke kropper som bare er.
Og jeg lover at så mye som folk higer etter å få lov til å fortelle at de har slurva skikkelig med dietten i det siste, eller sliter med et ene eller det andre så er det lett å føle det presset.

Kan jeg bare få eksistere liksom?

Grunnen til at jeg er tjukk eksisterer ikke for deg eller noen andre, og videre rettferdiggjøring av kroppen min skal du bare drite i.

Tjukk.

”Hvordan omtaler du deg selv, hvilket ord bruker du for å beskrive kroppen din?”

Fått det spørsmålet mye i det siste eller?

Jeg må si at jeg syns det er et godt spørsmål, et fint spørsmål. Det ble spurt med respekt, og det var relevant. Når du ikke selv er tjukk og skal prate rundt dette temaet må det til tider føles som et minefelt. Å prate fritt men samtidig prøve å ikke fornærme, å vite hva som er sårt eller ikke, hva er det ok å si, hva er det ok å spørre om. Jeg skjønner jo at vi unngår det, fy faen for en jobb.

Noen velger å referere til seg selv og kroppen sin som ’stor’. Andre bruker ’overvektig’, ’tjukk’, ’feit’, ’rundt’, ’kraftig’, ’brulten’, ’fluffy’ osv inn i uendeligheten.
Noen av disse synonymene opplever jeg at eksisterer fordi mange er redde for mer direkte beskrivende ord. Ord som gjerne har blitt brukt som skjellsord, og har en veldig direkte negativ assosiasjon, både personlig og i samfunnet.

Jeg er tjukk. Jeg referere til meg selv som tjukk. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en tjukk kropp.
Når jeg klarte å skille de negative assosiasjonene fra det ordet ble ordet beskrivende og ikke meningsbærende.
Jeg er tjukk, kroppen min er tjukk. Dette er en beskrivelse av kroppen min. Ingenting annet.

Det var og er utrolig frigjørende å kunne kalle meg tjukk. Etter å ha brukt å mye tid på å gjemme meg fra ordet og de assosiasjonene som ble kasta på meg fra alle kanter. Å ta tilbake ordet føles litt som å ta tilbake makten over det. Litt.

For jeg syns også det er et minefelt. Jeg kan plutselig snuble over følelser jeg ikke visste at lå der, ubehandlede tanker, stigma, sårbarhet. Jeg liker ikke ordet ’overvektig’, men må fortsatt respektere de som velger å bruke det som beskrivelse av seg selv. Vi er forskjellige, vi velger å møte verden på forskjellige måter av forskjellige grunner. Jeg kaller meg selv tjukk, noen ganger med den største selvfølge, men jeg også kan kjenne på at det er vanskelig i noen sammenhenger.

For om jeg i whatever sammenheng referer til meg selv som tjukk i selskap med tynne/tynnere mennesker, hvem av dem kommer da til å si ”du burde ikke snakke negativt om deg selv slik, du er flott” eller bare ”neida du er ikke tjukk, du er fin.” Eller blir det bare mekbart litt stillere mens noen kanskje sender meg det blikket.
Et blikk som om det jeg sier er høyst upassende, som om jeg nettop prompa midt i festlighetene. Sjokkert, undrende, nedlatende, dømmende med et hint av sympati, hater det blikket. Jeg venter på at det skal komme hver eneste gang.

Og om jeg og du, som begge kanskje har tjukke kropper men kanskje egentlig ikke kjenner hverandre, er i samme stue og temaet kommer opp. Er det da greit at jeg kaller meg selv tjukk, for da blir du og automatisk tjukk, og jeg vet ikke om du syns det er greit… For det er ikke sikkert du er der jeg er osv… Skjønner?

Og midt oppi det hele har jeg tatt tilbake dette ordet for meg selv, men opplever fortsatt når andre bruker det om meg at det vrir det seg litt i magen. Jeg mister kontrollen, noen andre har makten over ordet. Jeg er sårbar igjen. Det kommer til å ta en livstid å bli kvitt den reaksjonen.

Et minefelt, et gjensidig minefelt. Og i dette gjensidige minefeltet er spørsmål som dette velkomne. De aller fleste spørsmål er velkomne, for den mest effektive måten å desarmere disse minene på er å spørre. Og om jeg ikke har svarene så har jeg da i det minste noe å tenke på til neste gang.

Så om du lurte, så er jeg tjukk ✌️

#Doublechinonfleek

«Altså, ingen ser bra ut i profil»


«Om du har håret litt ned, sånn, så skjuler det liksom litt.»

 

 

«Sånne som oss, med litt dobbelthake, vi bør ikke gå med stramme smykker, eller klær som fremhever det.»

 

 

«Du bør prøve sånn contouring, det er mange som bruker det for å se litt tynnere ut i ansiktet.»

 

_mg_1849-1

«Visst du tar en sånn piercing i nesen, kommer du til å se ut som en liten gris»

 

 

#SorrynotSorry #Everythingonfleek

 

📸: Sigrid